Vi snakket altså om å spørre de nære og kjære om et hyggelig juleminne. Ikke noe avansert, ingen dype tanker, bare litt nostalgisk mimring. På veien dit gikk det i ball og jeg endte opp med å spørre mannen min om hva som var hans beste juleminne. Da er listen plutselig lagt veldig høyt. For ikke å snakke om alt som “bør “være det beste, eller absolutt ikke bør være det, rom for relasjonskrøll der!

Men så valgte han altså et minne som stiller i en klasse for seg, engangsopplevelsen, anderledesminnet, som ikke kan måles opp mot bedre eller dårligere, ingen rangering, bare enestående og fint.

Mitt beste juleminne er da vi kjøpte juletre i California, sa han.

Det var varmt, det var sol, antrekket var shorts og slippers og selvfølgelig kjørte vi med taket nede. Juletrærne luktet sommer og kvae, det var sorter og varianter vi aldri hadde sett før og vi hadde allverdens tid til å velge. Så satte vi treet bak i “svigermorsetet” og rullet hjem til en fortsatt anderledes, strålende, deilig jul.

Det er hyggelig med tradisjoner, men det gir også ny energi og mening til julefeiringen når essensen gis nye rammer. Kan hende er det en god adventstanke å reflektere over, ikke bare hva vi alltid har gjort men hvorfor? Få bort taket og friske opp vanene i overført betydning også?