Vi vokste opp i en famile som ELSKET julen. Hva er vel sommer, vårblomstring eller 17. mai – det er julen som er selveste kronen på året!  Og i en juleelskende familie elsket jeg julen mer enn de fleste. “Å! Nå er det bare 250 dager til jul!”, kunne jeg si en tidlig vårdag, til omgivelsenes himlende øyebryn og generelle skuldretrekk.

Lenge før jeg var klar til å flytte hjemmefra, begynte jeg å samle julepynt til en framtidig julefeiring i mitt eget hjem. Vakre kuler, søte små engler, flaggkjeder får man vel aldri nok av, kongerøkelse MÅ jeg ha, og SE de fantasiske julelysene der du – ja, du kan tenke deg. Så i det herrens år 1991 var jeg klar, sceneteppet ble dradd til side: Jeg skulle for første gang pynte til jul i min egen leilighet!

Så så snart desember åpnet sine vidunderlige dører, satte unge Trygve i gang. Juleforberedelsesprogrammet hadde jeg jo lært på den store prestegården jeg vokste opp i, og det passet sikkert i små blokkleiligheter også. Leiligheten var absolutt av det mindre slaget, totalt areal 32 kvadratmeter. Men desto tettere kunne julestemningen fylle de to små rommene! Det ble vasket: tak og vegger, gulvlister, inni skap, under skap, over skap – alt jeg fant! Det ble pusset sølv, messing, kobber og stål! Gulv ble bonet, vinduer ble pusset til de glitret! Jeg handlet inn til jul: nøtter og godterier, gløgg og pepperkaker, mandariner, marsipan, julete og konfekt! Og så kom det morsomme: Det ble PYNTET!

Julegardiner kom tidlig opp, så juletrekk på sofaputene. Juleduker trippelstrøket så de knirket når man la dem skjønnsomt på. Og så det store øyeblikket: kassene med julepynt ble åpnet …

Jeg pyntet til jul på badet: julehåndklær, julesåpe, julepynt i det lille vinduet, en liten julete lyslykt på vasken. Jeg pyntet på soverommet: julebilder i bilderammene nærmest senga. Julesengetøy. Rød tape i rutemøtster over blokkas husmorvindu så det skulle forestille et smårutete gårdsvindu. Spraysnø kunstferdig lagt så det NESTEN så ekte ut (jeg måtte skrape det bort et par ganger før jeg fikk teket på det, men blås – jeg hadde kjøpt MYE spraysnø!). Er det fint å henge små treleker så det henger en i hver lille rute på vinduet? Det ER fint! Jeg tapet og spraysnøet på stuevinduet, på badet, på det smale, avlange vinduet på gangen. Om gangen var julepyntet? Ja, gangen var julepyntet – med nypussede kobberlysestaker på veggen, med røde lys i en kandelaber, med kuler, med nisser, med engler! Og SÅ kunne jeg begynne med selveste kjernen av julepyntingens julepynting: Det var klart for pyntingen av stua.

Når julekrybber, julduker, lysestaker, skotskrutete sløyfer på sofaputene, røde lys og englespill var på plass, var det på tide å begynne å pynte juletreet. Skjønt, det ble fort klart at bare ett juletre var for lite. Jeg hadde vært borte på butikksenteret hvor de solgte jultrær og fått kjøpt hjem en SVÆR gran, men jeg hadde jo så MANGE lyskjeder, så mange ulike sorter pynt. Kan man ha mer enn ett tre? Klart man kan. Jeg kan jo ha grantreet mitt der borte i hjørnet ved vinduet, og et mindre tre her borte ved bokylla (stua var 12 kvadrat) og kanskje… hm …. – jo! Jeg kan jo ha et mer barnlig lekent tre på gangen som en festlig velkomst! Så i den knakende lille leiligheten min glitret det og skinte det tilslutt av tre pyntede juletrær, så tungt lastet med pynt at julekulene skrapte i gulvet. Under det fineste juletreet la jeg gavene som jeg skulle gi til familien, papiret og båndene og til og fra-kortene matchet selvsagt og var spesielt valgt ut for å passe til mottakeren. Å! Jeg skrudde opp julemusikken enda tre hakk (den har naturligvis stått og spilt hele tiden under denne prosessen, det har du nok hørt), satte meg ned med et fat med pepperkaker, en kanne nytrukket te – og nøt det glitrende, klirrende og julelysglimtende synet. SÅ FINT DET BLE!

Så kom pappa og hentet meg. Jeg blåste ut julelys og kongerøkelse, slukket jultre etter jultre, tok med koffert og julegaver og gikk ned til den ventende bilen. For jeg skulle jo slett ikke feire jul i min lille julepyntstappede boks av en blokkleilighet. Jeg skulle jo hjem til prestegården! Så det var i familiehjemmet at julesanger ble sunget, ribbe ble spist, gaver ble åpnet og brettspill ble spilt, mens juleleilgheten i blokka sto glitrende ensom og forlatt.

Da jeg kom tilbake til blokka på kvelden 4. juledag hadde julen min gått i stykker. Den moderne og fantastiske juletrefoten jeg hadde kjøpt hadde visst ikke fungert helt, og istedet for å holde treet i et fast grep hadde den skutt ut juletreet som i en katapult. På tvers av stuegulvet lå det største og allervakreste jultreet mitt. Knuste glasskuler, glitter, engler, flaggkjeder, nisser og perlelenker lå strødd utover gulvet. Jeg gråt da jeg vasset gjennom julekatastrofen for å finne feiebrettet og sette på julemusikken.