20. desember – Et steg i gjensynsglede

gjensynsglede

“Vi sees før jul!” Selv om desember er en travel måned, fullpakket med juleforberedelser og juleavslutninger, prøver vi å få plass til å treffe flest mulig av de nærmeste vennene, av familien, før julen ringes inn. Så blir det travelt, for nå må vi hjem til jul! Klart vi må hjem! Hvordan kan man feire jul uten å se igjen de aller nærmeste? Og så blir det romjul, og da vil vi også treffe folk, enda en gang, i alle fall alle de aller viktigste, ja kalenderen for romjulsdagene kan fort bli full av middagsinvitasjoner, treff over kaffe og julekaker, og en tur på kino 2 juledag sammen med vennene, det MÅ man da få tid til! Og hva med nyttårsaften, du? Nyttårsdag, noen planer?

Julen, og hele desember, er ganske enkelt en tid for gjensynsglede. Først og fremst med alle de man er glad i, de viktigste menneskene. I tillegg er den også et gjensyn med Julen selv. Det er som hver jul man har fått oppleve, bare er en fasett av den samme Julen, som vender tilbake på nytt. Velkommen tilbake, kjære jul! tenker jeg, skjønt det er kanskje vi som får lov til å vende tilbake, til en slags evig Juletid.

Det er klart, – også med julesangene er det gjensynglede, eller i alle fall gjenhørsglede og gjensyngerglede! Gjenhørsgleden av juleevangeliet i kirken på julaften! Gjensynet med alle juletradisjonene, den ene etter den andre! Gjensynet med alle juledekorasjonen som har fulgt meg gjennom årene – der er jo du! Og der kan den gamle krybben stå, og her vil jeg henge denne porselensklokken i år! Langsomt bygges det opp et rom fyllt av gjensynsglede, et sted hvor all den andre gjensynsgleden kan finne plass.

Største er kanskje gjensynsgleden med juletreet! Åå! Som et stille nærvær av Denne Julens Ånd, som om det var Julens stillferdige dronning, står det og klirrer svakt i et hjørne av stuen. Selv sitter jeg og bare ser på det, mo i blikket. Det er som å treffe igjen en kjær gammel venn, som jeg ikke har sett på alt, alt for lenge. Velkommen hjem, kjære, kjære juletre!

Tilslutt kommer jeg da til kjernen i all denne gjensynsgleden. For når jeg tenker på hvordan julen oppleves for meg, er det faktisk som å komme hjem. Som om selve Julen, denne evige stjerneglitrende årstid, var et hjem som jeg endelig får komme tilbake til etter det lange året. Som om Julen er en lignelse på det evige hjemmet, som jeg en gang langt der framme skal få komme tilbake til. Er det rart gjensynsgleden er stor?

 

Advertisements

14. desember – Et steg i tradisjoner

Det blir ikke jul uten! sier vi. Det blir ikke jul uten ribbe, uten lutefisk, uten pinnekjøtt og torsk! Det blir ikke jul uten krumkaker, sirupsnipper, pepperkaker, delfiakake og goro! Ikke uten fuglenek, ikke uten snø, ikke uten duften av grantre, av peisbål, av grønnsåpe, gløgg eller kongerøkelse, ikke uten duften surkål og ribbe som snart skal bæres inn på det veldekkede julebordet! Ikke uten at akkurat DEN nissen skal stå der, DEN engelen henge der, DEN julekrybba, juleduken, lysestaken og englebestrødde pynteputa er der og akkurat der som den alltid har vært i alle de år! Ikke uten juletreet, er du GAL! Ikke uten Mahalia i høytalerne! Ikke uten nøtter og marsipan, seigmenn og mokkabønner, julestrømper og julehefter og Timmi Gresshoppe! Å nei, det er ikke til å tenke på en gang – ALT dette og enda mye mer MÅ med om det skal bli jul på noe som helst vis, det er jo innlysende!

Det er jo klart at for den som har ansvar for å vaske disse gulvene så det dufter grønnsåpe, bake alle disse sju slagene, kjøpe inn alt, lage alt, og tilslutt sette utover alle nisser og engler og gullglitrende dupeditter, så er kravspesifikasjonen streng og fallhøyden stor. Selveste JULESTEMNINGEN står på spill! Og hvem vet: Kanskje det slett ikke blir noen jul i år, bare fordi jeg har glemt å bake serinakaker og vaske bak kjøleskapet?

Nå for tiden liker man å fristille seg helt fra tradisjoner. De er blitt valgfrie, og i seg selv innholdsløse. At de er en slags krav fra andre om hvordan MIN jul skal feires, og da i bunn og grunn strider mot vår selvbestemmelsesrett, vår dyrebare individualistiske frihet.

Men hva med å tenke anderledes? Kanskje man kan ta imot tradisjonene også som en gave? Istedet for å tenke at de bare er en slags forventinger som andre krever at du skal følge, så kan man jo si at tradisjoner – det er noe vi som gruppe gjør sammen, samtidig. Noe vi har gjort lenge. At kanskje dette fellesskapet kan ha en verdi i seg selv.

En tradisjon er også en arv, en overlevering. I juletradisjonene “mine” har jeg med meg mye fra barndomshjemmet mitt, og i den julen var det utvilsomt mye fra barndomshjemmene til begge foreldrene mine, og sånn fortsetter det bakover. Kanskje det ligger tradisjonsspor fra både oldeforeldre og tippoldeforeldre i mine juletradisjoner? Kanskje noe av det er verdt å ta vare på, tross alt? Og hvem vet, kanskje noen av de gamle skikkene har en dypere mening enn man har tenkt over?

Jeg tenker også at mennesket ganske enkelt er et tradisjonsskapende vesen, at det er naturlig og rett for oss å skape tradisjoner og seremonier rundt det som er viktig for oss. Julen er kanskje i bunn og grunn en slag seremoni, og behøver å beholde en viss “liturgi”, en form og et innhold – ganske enkelt for å være Jul. Det blir kanskje ikke jul uten, alikevel?

Når jeg ser tradisjonene som en gave og som noe som ligger i den menneskelige natur å skape, så ser jeg jo også at jeg behøver ikke blindt følge alle skikker som har samlet seg opp gjennom årene, og at jeg heller ikke behøver å se alle tradisjoner som meningsløse og tomme. Som ofte ellers i livet er det bra å ta i bruk både litt ettertanke og litt ydmykhet. Jeg tenke gjennom tradisjonene mine, og ta vare på de som oppleves meningsfulle, fine og ekte – som en gave fra de som har gått før meg, fra samfunnet, fra kulturen vår. Og skape noen nye i min egen familie, prøve ut noen nye måter å gjøre det på, og se om de kan bidra til at julen får lov å utvikle seg, men samtidig være evig den samme.

6.desember- kraften i mors sang

 

Goleta jul

Vil du være med på julekoret?  En dame jeg ikke kjente spurte meg på kirkekaffen. Ikke visste jeg hva hun mente, men både korsang og jul i et ord var for godt til å gå glipp av, så jeg møtte opp i den lille kirken vår på lillejulaften. Med rød lue og blinkepynt på genseren. Store gryter med chili sto på komfyren klare til vi kom tilbake, men først skulle det øves , så fikk jeg vite opplegget.

Julekoret kjørte hvert år rundt og sang julesanger for alle i menigheten som ikke klarte å komme seg til kirken til jul. Vi var 20 personer i alle aldre og med allslags stemmer der vi kjørte i rekke og rad gjennom den varme Californiske førjulskvelden.  Tilsist kom vi til et sykehus. Han som lå i sengen var i kirken hver søndag, men nå var det lite trolig at han kom ut fra sykehuset igjen.

Vi presset oss inn i sykerommet og prøvde å unngå å komme bort i ledninger og apparater.Vi stilte oss opp rundt sengen og lurte på hvilke sanger vi skulle velge. Først noen engelske, men så visste vi jo alle at selv om Hans hadde bodd 80 år i USA, var han fra tysk familie. Vi fant “Stille Nacht” i sangheftet vårt, Hans lå helt stille, vi kunne kjenne at han hørte etter.

Så så vi på hverandre og stemte i “O Tannenbaum”.

Tårene rant nedover kinnet hans, samtidig som et smil brøt frem i ansiktet. “Mutti hat das immer gesungen”, sa han svakt.

En sang jeg ikke ville valgt, minner som ikke var mine egne. Den kvelden fikk jeg kjenne kraften i å sette mitt eget til side og vende hele sinnet mot hva som kanskje kunne glede den andre. Han trengte ikke mine minner, han trengte å hente frem gleden i sin mors sang.

Nå er O Tannenbaum blitt en av mine julegleder, mens jeg lurer på hvorfor vi ikke vet hvem vi skulle besøkt med julesanger i vår menighet. Ser vi hverandre tydelig nok til å vite når noen ikke er der?

 

 

 

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Solveig og Trygve skriver sammen, og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

2.desember-julegrammatikk

nesten jul

Vi hadde juletre hvert år. Vi har juletre hvert år. Kan hende kommer vi også til å ha juletre hvert år.

Til nå har det blitt 56 juler med juletre.

En eneste gang har vi hugget juletre på den ordentlige måten.

Det var tidlig lillejulaftens morgen og jeg var ni år.  Morfar med sviskehatt og filmkamera, far med øks, og mor og tante med termos. Jeg og alle søsken som var store nok, med kjelke, strikkegensere, strekkbukser og skisko. Vi gikk et stykke inn i egen skog, det var såvidt kommet nok skare til at vi kunne gå til fots. Store, tunge grantrær ruvet rundt oss, så selv jeg kunne se at de var for store.

Men der, i utkanten av en liten slette, sto et lite, friskt grønt tre. Det tar vi, sa de voksne. De så jo slett ikke at det var så rent for lite, tenkte jeg.

Så ble treet hugget, huggingen ble filmet, vi fikk kakao og så bar det hjem til prestegården. Underveis hadde treet vokst, så det så vidt gikk inn døra. Inne på finstua måtte møbler flyttes bort for å gi plass. Så sto det lille, store treet og ventet på å bli forvandlet etter at vi hadde lagt oss, og neste morgen var det jul.

Bare en gang har vi hugget juletre på denne måten. De andre 55 gangene har det verken vært kakao eller filming eller kjelker, ikke har morfar vært med og ikke har vi vært ute i skogen sammen. Likevel, i minnenes verden er det slik vi gjør det. Og kanskje gjør vi det slik en gang til?

En gang, men minnet er så godt og sterkt at jeg bærer det med meg som normen på juletrehogst.

Dessuten har jeg lært, alt vi gjør trenger ikke gjøres hver gang. Det er slett ikke nødvendig å lage et tradisjonsmas av alt som skal gjøres slik eller slik, hvis ikke blir det ikke jul.  Tradisjoner har egen styrke, men ikke når rammen blir viktigere enn innholdet. Jeg tror at å få være sterkt til sted i et godt øyeblikk gir bedre minner enn å fyke rundt for å lage den rette rammen så alt blir slik det alltid har vært. Julens styrke må få være i nuet. Kan hende julen har en egen grammatikk? Når presens oppleves sterkt nok gjøres “den gang da” til “hver gang når?

Jeg vet det, for når vi hugger juletre gjør vi det selv, vi drikker kakao, vi hugger for stort tre og vi drar det hjem på kjelken.Og alltid blir det jul. Selv de rundt 50 gangene vi ar kjøpt et tre i full fart og ikke har satt våre bein i nærheten av skogen. Julegrammatikk og julelogikk.