14. desember – Et steg i tradisjoner

Det blir ikke jul uten! sier vi. Det blir ikke jul uten ribbe, uten lutefisk, uten pinnekjøtt og torsk! Det blir ikke jul uten krumkaker, sirupsnipper, pepperkaker, delfiakake og goro! Ikke uten fuglenek, ikke uten snø, ikke uten duften av grantre, av peisbål, av grønnsåpe, gløgg eller kongerøkelse, ikke uten duften surkål og ribbe som snart skal bæres inn på det veldekkede julebordet! Ikke uten at akkurat DEN nissen skal stå der, DEN engelen henge der, DEN julekrybba, juleduken, lysestaken og englebestrødde pynteputa er der og akkurat der som den alltid har vært i alle de år! Ikke uten juletreet, er du GAL! Ikke uten Mahalia i høytalerne! Ikke uten nøtter og marsipan, seigmenn og mokkabønner, julestrømper og julehefter og Timmi Gresshoppe! Å nei, det er ikke til å tenke på en gang – ALT dette og enda mye mer MÅ med om det skal bli jul på noe som helst vis, det er jo innlysende!

Det er jo klart at for den som har ansvar for å vaske disse gulvene så det dufter grønnsåpe, bake alle disse sju slagene, kjøpe inn alt, lage alt, og tilslutt sette utover alle nisser og engler og gullglitrende dupeditter, så er kravspesifikasjonen streng og fallhøyden stor. Selveste JULESTEMNINGEN står på spill! Og hvem vet: Kanskje det slett ikke blir noen jul i år, bare fordi jeg har glemt å bake serinakaker og vaske bak kjøleskapet?

Nå for tiden liker man å fristille seg helt fra tradisjoner. De er blitt valgfrie, og i seg selv innholdsløse. At de er en slags krav fra andre om hvordan MIN jul skal feires, og da i bunn og grunn strider mot vår selvbestemmelsesrett, vår dyrebare individualistiske frihet.

Men hva med å tenke anderledes? Kanskje man kan ta imot tradisjonene også som en gave? Istedet for å tenke at de bare er en slags forventinger som andre krever at du skal følge, så kan man jo si at tradisjoner – det er noe vi som gruppe gjør sammen, samtidig. Noe vi har gjort lenge. At kanskje dette fellesskapet kan ha en verdi i seg selv.

En tradisjon er også en arv, en overlevering. I juletradisjonene “mine” har jeg med meg mye fra barndomshjemmet mitt, og i den julen var det utvilsomt mye fra barndomshjemmene til begge foreldrene mine, og sånn fortsetter det bakover. Kanskje det ligger tradisjonsspor fra både oldeforeldre og tippoldeforeldre i mine juletradisjoner? Kanskje noe av det er verdt å ta vare på, tross alt? Og hvem vet, kanskje noen av de gamle skikkene har en dypere mening enn man har tenkt over?

Jeg tenker også at mennesket ganske enkelt er et tradisjonsskapende vesen, at det er naturlig og rett for oss å skape tradisjoner og seremonier rundt det som er viktig for oss. Julen er kanskje i bunn og grunn en slag seremoni, og behøver å beholde en viss “liturgi”, en form og et innhold – ganske enkelt for å være Jul. Det blir kanskje ikke jul uten, alikevel?

Når jeg ser tradisjonene som en gave og som noe som ligger i den menneskelige natur å skape, så ser jeg jo også at jeg behøver ikke blindt følge alle skikker som har samlet seg opp gjennom årene, og at jeg heller ikke behøver å se alle tradisjoner som meningsløse og tomme. Som ofte ellers i livet er det bra å ta i bruk både litt ettertanke og litt ydmykhet. Jeg tenke gjennom tradisjonene mine, og ta vare på de som oppleves meningsfulle, fine og ekte – som en gave fra de som har gått før meg, fra samfunnet, fra kulturen vår. Og skape noen nye i min egen familie, prøve ut noen nye måter å gjøre det på, og se om de kan bidra til at julen får lov å utvikle seg, men samtidig være evig den samme.

Advertisements

13.desember- et steg i orden

Idag toger lakenkledde barn gjennom hjem og barnehager, skoler og kirker, aldershjem og arbeidsplasser: Santa Lucia! Vi voksne smiler: Så uskyldig og vakkert! En dag til minne om den milde, gode Lucia som gav mat til dem som gjemte seg i katakombene, lyset som seirer over mørket! I dag kommer vi samme voksne til å stri og streve, mase og kave for alt som skal gjøres i tillegg til alt det andre, for hva kan vel ikke skje om vi ikke blir ferdige? Merkelig nok lever litt av den gammelnordiske Lussi langnatt frykten i oss fremdeles. Det var jo ikke Lucia, men Lussi som ulte rundt våre forfedres hus i vinterens lengste natt. Hun som krevde at vedhogst og ølbrygging og julebakst og ryeveving og sengehalmbytting og lysestøping var unnagjort nå. Er du ferdig til jul spør vi – enda nå er det jo ikke en felles norm for hva ferdig er, og ikke en gang naboene sniker seg rundt i mørke kroker for å se om det ikke skulle være litt ikkeferdigtiljulrot der. Men hva er det da?

For meg er det et ønske om å kunne få gjort unna så mye, at min lille verden noen få dager er i orden, slik at det ikke haster, det ikke er noe som må huskes, ingen ting  er halvgjort, at alt er klart, ferdig, ryddig- så julelivet kan ta plassen sin uten å bli avbrutt av hverdagsting. En liten juleverden med rom for høytid.

Men så har vi ingen madrasser å fylle med høy eller ryer å veve, og våre hus er stort sett rene og ryddige. Hva er det da som må ordnes? Jeg synes det er godt å få unna alle de oppgavene som må gjøres en eller gang, men ikke hver uke… og derfor blir gjort så sjelden at det blir rot. Den ryddingen som vises først når jeg åpner et skap – og den som kjennes, ved at små gjøremål kan strykes av listen. Jeg tror jo ikke at det ikke blir jul om jeg ikke får ryddet i papirstabelen på skrivebordet- men jeg vet at julen blir gladere og roligere når jeg har mindre ting å gjøre og mere tid til å være. Men den like viktige ryddingen- for meg- det er å finne det steget i orden som sier at ja, dette må du gjøre, men ikke nå, nå er du ferdig nok til jul- nå skal det spises lussekatter! Og i år har jeg bakt dem med eggekrem og multesyltetøy, så det kan hende ordnelisten blir ganske krympet når jeg får tenkt meg om. Men orden, det blir det!

24.desember- akkurat nå er det jul

estenstad

Jeg telte akkurat. Jeg har feiret jul på 17 forskjellige steder. Da blir faktisk mye forskjellig.

Det har vært juler med besteforeldre og tanter, med gjester. Med små barn og store barn. Med hunder og katter. Med sykdom og helse. Med jobb og med fri. Med håp for det neste året. Med usikkerhet for det neste året. Med uro, med glede, med sorg og med savn. Med varm sol og med snøstorm. Med sprengkulde og med nyutsprungne roser i hagen. Det høres ikke ut som det samme.

Og likevel, på underlig vis har hver av oss med oss øyeblikk vi søker å gjenskape. Tidsglimt vi ønsker å se igjen for å kunne si, nå er det virkelig jul!

Fort gjort å kave så mye med å rekreere fortiden at nåtiden mister sin glans.

Jeg lurer på om hyrdene fra marken prøvde å gjøre alt akkurat likt hvert år rundt fødselsøyeblikket for å se om ikke de ble like begeistret? Kan hende var de mer opptatt av hva det de hadde vært med på betydde i hver dag de levde siden?

Jeg tror juleøyeblikk blir evige når vi er tilstede i den julen som er akkurat nå, slik den er og slik livet er. Det er jo akkurat likt faktisk, alltid kan julen gi glimt av glede og  håp som holder, det gjelder bare å være til stede, nå, og ta imot. Ikke bare se tilbake på det øyeblikket vi levde engang før.

Da jeg pyntet treet i år slo det meg hvor mye av min pynt som er av glass. Gammeldagse prismer, munnblåste og krystallslipte kuler. Hver kule rammer inn et lite øyeblikk, fanger nuet og ikler det fortiden, tilsammen blir det nå, det evige nå som gjør jul på nytt og på nytt. Helt forskjellig, og alltid likt.

transparent

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

22.desember- julegavenatt

vottestrikk

Jeg lagde gaver på skolen så klart, og av og til ble det noe fint utav det.

Jeg lagde gaver rundt kjøkkenbordet hjemme også, og noen ganger lykkes det å lage noe rett foran øynene på de andre uten at de så det.

Som liten var jeg på julegavehandletur til samvirkelaget, der hadde de skatter, i en egen gavehylle, ting ingen ante at de skulle trenge.

Siden har jeg laget gaver på juleverksted. Jeg  har laget gaver med venninner mens vi prater og drikker kaffe. Jeg har laget gaver mens jeg har sett på fjernsyn og mens jeg har snakket i telefonen. Jeg har har handlet og handlet, sammen med barn og venninner og ektefelle.

Så klart håper jeg det har blitt noen hyggelige gaver utav dette.

Men de ordentlige julegavene, de lager jeg i ro, når huset har stilnet, når peisbålet knitrer.  Fargespill og fargevalg, teksturer og materialer blir ikke forstyrret av noe, alt er fredelig fryd og glede. Det kan bli sent, det kan bli alt for sent på natt, ikke fordi det haster, men fordi det gleder. Bare en rad til, bare noen masker, så skal jeg legge meg!

Julegavenetter er førjulsvinterens store glede, for meg, det er nemlig ikke så mange som får hjemmelagde gaver. Det handler  ikke om produksjon, eller gavelister. Jeg lager det som går an å lage i slike fredfylte timer.

En ukes tid før jul rydder jeg bort, det ble som det ble, jeg vil ikke gi bort noe som hastet. Gjennom mange år har jeg bygd opp en indre bank av skaperglede som jeg alltid kan hente gode minner og glede fra, et rom jeg kan ta med meg.

I høst har jeg tatt ut av banken og fått dobbelt tilbake. Flere ettermiddager og stadig mørkere kvelder, hver uke, har jeg sittet i fly. Ikke spesielt morsomt, men kjedelig, slitsomt og tidkrevende, som så mye annet vi bare må gjøre. Men også en gave. Fordi jeg har så mange helt rolige julegavenetter i kroppen, kan jeg lage mitt eget lille rom når hendene kjenner strikketøyet.  En pustepause, en minigavenatt, min egen lille boble med rødt og hvitt gammelgarn, tankeflukt og fred. Og jammen ble det noen gaver til andre av det også.

Da jeg satt som tiåring i gyngestolen i sene desembernetter og broderte juleløper til mormor visste jeg ikke at jeg egentlig var i gang med en gave til meg selv. Julegavemagi gjennom et helt livs julegavenetter.

 

 

 

 

Julefryd er adventskalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

19.desember- julesykkel

 

vintersykkel

 

Noen ganger er julen som å kjøre fra Lillehammer til Gjøvik.

Glimt av idylliske gårder ned mot Mjøsa. Rask titt på ranke grantrær. Vide utsyn over innsjøenes dronning, i forbifarten. Jeg har alltid kameraet på setet ved siden av meg. På denne strekningen ser jeg mange glimt av skjønnhet, jeg verker etter å fange øyeblikkene, vise fram min barndoms rike.

Men, jeg har til dags dato ikke funnet et sted å stoppe. Alle rasteplasser er rammet inn av en mur med grantrær.

Neste gang skal jeg sykle sier jeg til meg selv.

I dag har jeg gjort juleærender mens solen sto opp på Tiller. De gråeste veier ble gylne.

Solen steg, og fant slør av tåke som gjemte seg over jordene ved Okstadbakken. Plogfurene var kobberbrune med rimfrost i jordklumpene. Grantrærne hadde sølvkåpe på. Men hvor skulle jeg stoppe å ta bilder? Jeg skulle ha syklet rundt på en rød sykkel med julemusikk på ringeklokken tenkte jeg.

Hjemme har sviblene såvidt åpnet seg. Et sølvbrett står klart med alle lysestaker ferdig pusset. Juletresjokoladekaken kjøles ned på kakeristen. Lammerullen trekker i gryta. Den gamle babykurven fylles av gaver. Kranser med lys er på plass. Dukene er strøket og ligger klar i oldemors dragkiste. Julekrybbene er stilt opp, bare Jesusbarna ligger gjemt, klar til juleaften. Skjønnhet klar til å spres utover i julehjemmet.

Men så kommer julen, og vips så er den over. Alt det vakre skimtes i øyekroken mens det spises og ryddes og leves, alt for fort , altfor rasende fort, synes jeg, for hvor er stoppepunktet, hvor er rasteplassene med utsikt og vidsyn? Av og til kjennes det ut som jeg ser julen fra bilvinduet.

Men i år, i år har jeg tenkt å sykle gjennom julen.

 

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

18.desember- finn fisken

julestue bergen

For 30 år siden hadde jeg nok ikke latt den ligge der.

Hele dagen hadde jeg sprunget opp og ned trapper ut og inn dører og frem og tilbake mellom stue og kjøkken. For første gang skulle vi ha stort juleselskap, i vårt eget nye hus.

Selvfølgelig skulle gjestene føle seg så velkomne som ingen gang før.

Og så klart skulle alle kjenne seg sett og ivaretatt med god mat og gjennompyntet hus.

Den nedarvede sjekklisten var sjekket. Barn og hus var rent, pyntet og striglet. Alle duker var nystrøket. Alle staker hadde nye lys. Alle bøker sto pent i hyllen sin. Ingen leker og ikke noe rot lå fremme. Lyktene var tent på trappen.

Maten var klar. Helstekt fisk, juleskinke og hjemmelaget sild. Juletrekaker og pepperkakebamser. Frukt og sjokolade.

Bare et siste raskt sveip over gulvene så var jeg klar.

Og gjestene kom, og de spiste og sang, og lo og pratet. Riktig langt ute på kvelden gikk de hjem. Vi ryddet det grøvste og skulle slappe av litt i det julefine huset vårt. Da så jeg det, under kjøkken benken lå det noe med store ikke-glitrende øyne. Lett å se når du først satte deg ned. Det eneste punktet min mors sjekkeliste ikke hadde tenkt på å ta med, “hvor er fisken?”

For der lå hodet til laksen, rett under kjøkkenbenken.

Først ble jeg lei meg. Alt hadde jo vært så perfekt! Så ble jeg glad, det hadde jo fremdeles vært en flott kveld, selv med fisk i kroken.

Siden har jeg tenkt, hvorfor sa ingen fra? Enten var det ingen som så det, eller så synes de ikke det gjorde noe eller så synes de igrunnen det var helt normalt. Ikke vet jeg, jeg har iallefall lært at både til jul og går det lettere om jeg er raus nok til å gi meg selv litt slingringsmonn, med rom for et fiskehode.

Både i mitt eget liv og i andres kan det gjøre seg å finne fisken og så si, hva så?

Eller kanskje,  jeg hadde nok nå også plukket opp fisken….hvis ikke Ruffy fant den først. Det er nok av andre ting som viser at julelivet leves midt i det vanlige livet.

 

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

16.desember- julerekvisitten

 

 

krybbe

Det måtte vært spennende å være scenograf, sa jeg til minstemann. Vi ryddet opp på kjøkkenet og jeg fortalte om teaterforestillingen, “En Julefortelling” på den Nasjonale Scene i Bergen. Hele det victorianske Dickenske juleunivers, levende skildret med en himmelseng som eneste bærende element.

Det er vel ikke for sent, sier han.

Montro om det ikke er det jeg trener på allerede, tenkte jeg.

Jeg blir stadig begeistret over moderne scenografi.  Før måtte vi se  hele interiører, utallige småting og innviklede kostymer,  nå lar vi rive med av tydelige bevegelser og overenkle, men mangfoldige scenelandskap. Noen har tenkt, noen har forstått og noen har jobbet lenge nok med uttrykket til å gripe kjernen.

Kan hende er jeg julescenograf med rekvisittlager i kjelleren.

Da jeg begynte å lage jul for oss handlet det om å skape jul i hver krok, til den minste detalj. Det var nesten for trangt til å la julen ta plass, for rekvisittene sto i veien. Underveis har jeg lært. Livet er stort nok, juleunderet er enda større og begge trenger plass.  Det er forskjell på å pynte for å vise frem pynten og på å gjøre det vakkert så livet får en god ramme.

Iscenesettelsen er ikke julen, selv jeg ville blitt skuffet,  om  scenografien var vakker, men ingenting skjedde. Det vanskelige med julescenografien er ikke å lesse på med rekvisitter og lage den overtydelige julejulen, det krevende er å skjønne hva som er essensen i juledekorasjonene. Hva skal til for å ikke å gjøre det underfulle, mirakuløse hverdagslig, og hvordan gir vi det frodige, store, vidunderlige plass og samtidig tar vare på at underet faktisk skjedde, midt i hverdagen? Når blir det plass til jul og når nøyer vi oss med rekvisittene?

Er det noen ganger vi tenker, sånn utpå dagen første juledag: og så da, hva var vitsen med alt arbeidet? Har scenografien gjort historien sterkere og livet mer meningsfylt, eller kom vi aldri lenger enn til rekvisittene?

Jeg er ikke uteksaminert julescenograf ennå.

 

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.