1. desember: Forventningens glede i en adventskalender

Christmas Lantern

Det var annerledes med adventskalendere før. I all fall hjemme hos oss. Tiden da man fikk en appelsin som julegave var selvsagt for lengst forbi, og julegavehaugen var så herlig fargesprakende stor at treet nesten ikke nådde ned til bakken – men adventskalenderen derimot, den var mer behersket. De første årene var det ganske enkelt en papplate med et bilde på. Rundt omring i bildet var det skjult små tall, og hver morgen var det en høytidsstund når vi fikk åpne dagens luke og se hva som skjulte seg bak den. Bak lukene i bildet… var det andre bilder. En kamel. En sau. En liten engel. Da siste luke var blitt åpnet på selveste julekvelden (og åpenbarte et bilde av Jesusbarnet i krybben, så klart), ble alle lukene stengt igjen, og mor gjemte bort kalenderen. Så kunne vi åpne lukene på nytt neste år.

Slik fortsatte det i år etter år … helt til vi flyttet til byen og fant ut at de andre barna i klassen – de hadde adventskalendere hvor de fikk sjokolade! En ny bit, hver eneste dag! Og den fikk de spise på en helt vanlig hverdag, om morgenen før de skulle på skolen! Og en gutt i klassen hadde til og med en kalender hvor det var en ny plastfigur hver dag, så han den 24 desember kunne sette opp sin helt egen julekrybbe i kremgul plastikk! Hjemme igjen fortalte vi storøyde hvilke under som fantes i verden. Tenk det! Og vi som bare har fått små bilder av engler og sauer! Mamma tok hintet, og snart dukket det opp en sjokoladekalender hjemme hos oss også. Vi var 4 barn i skolealder på den tiden, så det ble en kvart sjokoladebit på hver, hver eneste dag. Det var jo fantastisk! For en oppgradering fra engleglansbildene!

Nå er dette nok omtrent 250 år siden, som du forstår. Siden da har adventskalenderene utviklet seg til å bli så overlesset med svære pakker at selve kalenderen nesten ikke vises bak all herligheten. I stedet for sjokoladebiter får barna sannsynligvis både nye mobiltelefoner, spillkonsoller og romraketter – hver eneste dag før de går på skolen i desember. Men fortsatt gjelder det samme: Adventskalenderen er bare et slags preludium. En markering av forventningens langsomt tikkende klokke. Snart – snart! Men ikke ennå. Først skal vi glede oss. For forventing er mer enn halve gleden.

iStock-606231796 [Converted]

Advertisements

24.desember- akkurat nå er det jul

estenstad

Jeg telte akkurat. Jeg har feiret jul på 17 forskjellige steder. Da blir faktisk mye forskjellig.

Det har vært juler med besteforeldre og tanter, med gjester. Med små barn og store barn. Med hunder og katter. Med sykdom og helse. Med jobb og med fri. Med håp for det neste året. Med usikkerhet for det neste året. Med uro, med glede, med sorg og med savn. Med varm sol og med snøstorm. Med sprengkulde og med nyutsprungne roser i hagen. Det høres ikke ut som det samme.

Og likevel, på underlig vis har hver av oss med oss øyeblikk vi søker å gjenskape. Tidsglimt vi ønsker å se igjen for å kunne si, nå er det virkelig jul!

Fort gjort å kave så mye med å rekreere fortiden at nåtiden mister sin glans.

Jeg lurer på om hyrdene fra marken prøvde å gjøre alt akkurat likt hvert år rundt fødselsøyeblikket for å se om ikke de ble like begeistret? Kan hende var de mer opptatt av hva det de hadde vært med på betydde i hver dag de levde siden?

Jeg tror juleøyeblikk blir evige når vi er tilstede i den julen som er akkurat nå, slik den er og slik livet er. Det er jo akkurat likt faktisk, alltid kan julen gi glimt av glede og  håp som holder, det gjelder bare å være til stede, nå, og ta imot. Ikke bare se tilbake på det øyeblikket vi levde engang før.

Da jeg pyntet treet i år slo det meg hvor mye av min pynt som er av glass. Gammeldagse prismer, munnblåste og krystallslipte kuler. Hver kule rammer inn et lite øyeblikk, fanger nuet og ikler det fortiden, tilsammen blir det nå, det evige nå som gjør jul på nytt og på nytt. Helt forskjellig, og alltid likt.

transparent

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

22.desember- julegavenatt

vottestrikk

Jeg lagde gaver på skolen så klart, og av og til ble det noe fint utav det.

Jeg lagde gaver rundt kjøkkenbordet hjemme også, og noen ganger lykkes det å lage noe rett foran øynene på de andre uten at de så det.

Som liten var jeg på julegavehandletur til samvirkelaget, der hadde de skatter, i en egen gavehylle, ting ingen ante at de skulle trenge.

Siden har jeg laget gaver på juleverksted. Jeg  har laget gaver med venninner mens vi prater og drikker kaffe. Jeg har laget gaver mens jeg har sett på fjernsyn og mens jeg har snakket i telefonen. Jeg har har handlet og handlet, sammen med barn og venninner og ektefelle.

Så klart håper jeg det har blitt noen hyggelige gaver utav dette.

Men de ordentlige julegavene, de lager jeg i ro, når huset har stilnet, når peisbålet knitrer.  Fargespill og fargevalg, teksturer og materialer blir ikke forstyrret av noe, alt er fredelig fryd og glede. Det kan bli sent, det kan bli alt for sent på natt, ikke fordi det haster, men fordi det gleder. Bare en rad til, bare noen masker, så skal jeg legge meg!

Julegavenetter er førjulsvinterens store glede, for meg, det er nemlig ikke så mange som får hjemmelagde gaver. Det handler  ikke om produksjon, eller gavelister. Jeg lager det som går an å lage i slike fredfylte timer.

En ukes tid før jul rydder jeg bort, det ble som det ble, jeg vil ikke gi bort noe som hastet. Gjennom mange år har jeg bygd opp en indre bank av skaperglede som jeg alltid kan hente gode minner og glede fra, et rom jeg kan ta med meg.

I høst har jeg tatt ut av banken og fått dobbelt tilbake. Flere ettermiddager og stadig mørkere kvelder, hver uke, har jeg sittet i fly. Ikke spesielt morsomt, men kjedelig, slitsomt og tidkrevende, som så mye annet vi bare må gjøre. Men også en gave. Fordi jeg har så mange helt rolige julegavenetter i kroppen, kan jeg lage mitt eget lille rom når hendene kjenner strikketøyet.  En pustepause, en minigavenatt, min egen lille boble med rødt og hvitt gammelgarn, tankeflukt og fred. Og jammen ble det noen gaver til andre av det også.

Da jeg satt som tiåring i gyngestolen i sene desembernetter og broderte juleløper til mormor visste jeg ikke at jeg egentlig var i gang med en gave til meg selv. Julegavemagi gjennom et helt livs julegavenetter.

 

 

 

 

Julefryd er adventskalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

19.desember- julesykkel

 

vintersykkel

 

Noen ganger er julen som å kjøre fra Lillehammer til Gjøvik.

Glimt av idylliske gårder ned mot Mjøsa. Rask titt på ranke grantrær. Vide utsyn over innsjøenes dronning, i forbifarten. Jeg har alltid kameraet på setet ved siden av meg. På denne strekningen ser jeg mange glimt av skjønnhet, jeg verker etter å fange øyeblikkene, vise fram min barndoms rike.

Men, jeg har til dags dato ikke funnet et sted å stoppe. Alle rasteplasser er rammet inn av en mur med grantrær.

Neste gang skal jeg sykle sier jeg til meg selv.

I dag har jeg gjort juleærender mens solen sto opp på Tiller. De gråeste veier ble gylne.

Solen steg, og fant slør av tåke som gjemte seg over jordene ved Okstadbakken. Plogfurene var kobberbrune med rimfrost i jordklumpene. Grantrærne hadde sølvkåpe på. Men hvor skulle jeg stoppe å ta bilder? Jeg skulle ha syklet rundt på en rød sykkel med julemusikk på ringeklokken tenkte jeg.

Hjemme har sviblene såvidt åpnet seg. Et sølvbrett står klart med alle lysestaker ferdig pusset. Juletresjokoladekaken kjøles ned på kakeristen. Lammerullen trekker i gryta. Den gamle babykurven fylles av gaver. Kranser med lys er på plass. Dukene er strøket og ligger klar i oldemors dragkiste. Julekrybbene er stilt opp, bare Jesusbarna ligger gjemt, klar til juleaften. Skjønnhet klar til å spres utover i julehjemmet.

Men så kommer julen, og vips så er den over. Alt det vakre skimtes i øyekroken mens det spises og ryddes og leves, alt for fort , altfor rasende fort, synes jeg, for hvor er stoppepunktet, hvor er rasteplassene med utsikt og vidsyn? Av og til kjennes det ut som jeg ser julen fra bilvinduet.

Men i år, i år har jeg tenkt å sykle gjennom julen.

 

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

18.desember- finn fisken

julestue bergen

For 30 år siden hadde jeg nok ikke latt den ligge der.

Hele dagen hadde jeg sprunget opp og ned trapper ut og inn dører og frem og tilbake mellom stue og kjøkken. For første gang skulle vi ha stort juleselskap, i vårt eget nye hus.

Selvfølgelig skulle gjestene føle seg så velkomne som ingen gang før.

Og så klart skulle alle kjenne seg sett og ivaretatt med god mat og gjennompyntet hus.

Den nedarvede sjekklisten var sjekket. Barn og hus var rent, pyntet og striglet. Alle duker var nystrøket. Alle staker hadde nye lys. Alle bøker sto pent i hyllen sin. Ingen leker og ikke noe rot lå fremme. Lyktene var tent på trappen.

Maten var klar. Helstekt fisk, juleskinke og hjemmelaget sild. Juletrekaker og pepperkakebamser. Frukt og sjokolade.

Bare et siste raskt sveip over gulvene så var jeg klar.

Og gjestene kom, og de spiste og sang, og lo og pratet. Riktig langt ute på kvelden gikk de hjem. Vi ryddet det grøvste og skulle slappe av litt i det julefine huset vårt. Da så jeg det, under kjøkken benken lå det noe med store ikke-glitrende øyne. Lett å se når du først satte deg ned. Det eneste punktet min mors sjekkeliste ikke hadde tenkt på å ta med, “hvor er fisken?”

For der lå hodet til laksen, rett under kjøkkenbenken.

Først ble jeg lei meg. Alt hadde jo vært så perfekt! Så ble jeg glad, det hadde jo fremdeles vært en flott kveld, selv med fisk i kroken.

Siden har jeg tenkt, hvorfor sa ingen fra? Enten var det ingen som så det, eller så synes de ikke det gjorde noe eller så synes de igrunnen det var helt normalt. Ikke vet jeg, jeg har iallefall lært at både til jul og går det lettere om jeg er raus nok til å gi meg selv litt slingringsmonn, med rom for et fiskehode.

Både i mitt eget liv og i andres kan det gjøre seg å finne fisken og så si, hva så?

Eller kanskje,  jeg hadde nok nå også plukket opp fisken….hvis ikke Ruffy fant den først. Det er nok av andre ting som viser at julelivet leves midt i det vanlige livet.

 

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

16.desember- julerekvisitten

 

 

krybbe

Det måtte vært spennende å være scenograf, sa jeg til minstemann. Vi ryddet opp på kjøkkenet og jeg fortalte om teaterforestillingen, “En Julefortelling” på den Nasjonale Scene i Bergen. Hele det victorianske Dickenske juleunivers, levende skildret med en himmelseng som eneste bærende element.

Det er vel ikke for sent, sier han.

Montro om det ikke er det jeg trener på allerede, tenkte jeg.

Jeg blir stadig begeistret over moderne scenografi.  Før måtte vi se  hele interiører, utallige småting og innviklede kostymer,  nå lar vi rive med av tydelige bevegelser og overenkle, men mangfoldige scenelandskap. Noen har tenkt, noen har forstått og noen har jobbet lenge nok med uttrykket til å gripe kjernen.

Kan hende er jeg julescenograf med rekvisittlager i kjelleren.

Da jeg begynte å lage jul for oss handlet det om å skape jul i hver krok, til den minste detalj. Det var nesten for trangt til å la julen ta plass, for rekvisittene sto i veien. Underveis har jeg lært. Livet er stort nok, juleunderet er enda større og begge trenger plass.  Det er forskjell på å pynte for å vise frem pynten og på å gjøre det vakkert så livet får en god ramme.

Iscenesettelsen er ikke julen, selv jeg ville blitt skuffet,  om  scenografien var vakker, men ingenting skjedde. Det vanskelige med julescenografien er ikke å lesse på med rekvisitter og lage den overtydelige julejulen, det krevende er å skjønne hva som er essensen i juledekorasjonene. Hva skal til for å ikke å gjøre det underfulle, mirakuløse hverdagslig, og hvordan gir vi det frodige, store, vidunderlige plass og samtidig tar vare på at underet faktisk skjedde, midt i hverdagen? Når blir det plass til jul og når nøyer vi oss med rekvisittene?

Er det noen ganger vi tenker, sånn utpå dagen første juledag: og så da, hva var vitsen med alt arbeidet? Har scenografien gjort historien sterkere og livet mer meningsfylt, eller kom vi aldri lenger enn til rekvisittene?

Jeg er ikke uteksaminert julescenograf ennå.

 

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

13.desember- når tanken ikke teller

morgentur

Luciamorgen. Med fire barn og to foreldre kan regnestykket ikke gå opp. Femteklasse synger i Vår Frue klokka sju på morgenen, frydelig og fredelig, vakkert. Stig Frode og Hannah drar dit.

Benjamin har Luciafrokost i barnehagen. Med tindrende øyne og kløende glitter skal de syngende vekke julegleden hos oss stolte foreldre, et øyeblikk som aldri kommer igjen. Heldigvis er det klokka halv åtte, så jeg kan kjøre Elisabeth til skolen først, ta med nestemann på frokosten. Ganske riktig, det ble den eneste gangen Benjamin gikk Lucia, godt vi var der.

Frederic har julefrokost i første klasse, jeg er klassekontakt og alle foreldrene er invitert,  dit må vi. Skolen er for liten og klassen er bare på tolv stykker, så de har sitt eget juleland i en brakke. Læreren Kari, er en sånn som alle elsker og som kan skape ro og forventing hos alle, både elever og foreldre. De begynner klokka ni, og innen da har vi sagt ha det i barnehagen og kommet oss på plass, kokt kakao, varmet rundstykker og benket oss rundt langbordene. Fint pyntede fat med julepålegg, barn som kjenner og viser at de er i ordentlig selskap, vennlig prat, sang og velvære. Hver og en av elevene synlig stolt over å få vise frem klasserommet, tegningene, julepynten. Takk for at vi fikk være der.

Men veldig fort ble klokka halv ti og jeg ble rastløs og hvisket til Kari: kan jeg stikke bort i hovedbygningen, du skjønner Elisabeth skal gå i det store Luciatoget?

Kari smilte lurt, bare vent her du! Og like etter hørte vi dem, alle i syvende klasse, andaktsfulle og samtidig litt brydd. Stolte og litt keitete gutter og pyntede, smilende jenter, vassende over den våte gårdsplassen mens de sang. Inn i gangen på brakka, en lang rekke langs bordet og ut igjen. Vi fikk sett alle, Elisabeth fikk se at vi så og strålte mot oss.

Av og til er det bare å være der som teller. Av og til handler det om å bare få det til selv om logistikken virker umulig, av og til er det mulig å være fire steder på en gang.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.