6.desember- kraften i mors sang

 

Goleta jul

Vil du være med på julekoret?  En dame jeg ikke kjente spurte meg på kirkekaffen. Ikke visste jeg hva hun mente, men både korsang og jul i et ord var for godt til å gå glipp av, så jeg møtte opp i den lille kirken vår på lillejulaften. Med rød lue og blinkepynt på genseren. Store gryter med chili sto på komfyren klare til vi kom tilbake, men først skulle det øves , så fikk jeg vite opplegget.

Julekoret kjørte hvert år rundt og sang julesanger for alle i menigheten som ikke klarte å komme seg til kirken til jul. Vi var 20 personer i alle aldre og med allslags stemmer der vi kjørte i rekke og rad gjennom den varme Californiske førjulskvelden.  Tilsist kom vi til et sykehus. Han som lå i sengen var i kirken hver søndag, men nå var det lite trolig at han kom ut fra sykehuset igjen.

Vi presset oss inn i sykerommet og prøvde å unngå å komme bort i ledninger og apparater.Vi stilte oss opp rundt sengen og lurte på hvilke sanger vi skulle velge. Først noen engelske, men så visste vi jo alle at selv om Hans hadde bodd 80 år i USA, var han fra tysk familie. Vi fant “Stille Nacht” i sangheftet vårt, Hans lå helt stille, vi kunne kjenne at han hørte etter.

Så så vi på hverandre og stemte i “O Tannenbaum”.

Tårene rant nedover kinnet hans, samtidig som et smil brøt frem i ansiktet. “Mutti hat das immer gesungen”, sa han svakt.

En sang jeg ikke ville valgt, minner som ikke var mine egne. Den kvelden fikk jeg kjenne kraften i å sette mitt eget til side og vende hele sinnet mot hva som kanskje kunne glede den andre. Han trengte ikke mine minner, han trengte å hente frem gleden i sin mors sang.

Nå er O Tannenbaum blitt en av mine julegleder, mens jeg lurer på hvorfor vi ikke vet hvem vi skulle besøkt med julesanger i vår menighet. Ser vi hverandre tydelig nok til å vite når noen ikke er der?

 

 

 

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Solveig og Trygve skriver sammen, og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

4.desember- minnet om julen som aldri var

William Dyce, Madonna and Child

 

Det var en jul for lenge siden.

Endelig hadde legene noen svar på hvorfor lillesøsteren vår ikke utviklet seg som alle andre. Jeg var ikke i humør til å lage jul, sa mor etterpå.

Det var denne julen for lenge siden.

Hele høsten hadde lillebroren vår hatt krupp, gjennom lange netter hadde mor båret ham rundt. Holdt ham over dampende vann, åpnet vinduer og fortsatt vandringen, mens han hev etter pusten. Jeg hadde ingen krefter til å lage jul, sa mor siden.

Ja, det var denne julen for lenge siden at hele familien var forkjølet. Vi støvet rundt i tøfler og pysj. Ingen vasket, ingen ryddet. Jeg hadde ikke tid til å lage jul, sa mor alltid, hver gang når hun i årene som kom fortalte om den julen hun ikke trodde det skulle bli noe av.

Det kom ingen magiske feer og vasket til huset skinte, nei, det var så skittent som det aldri hadde vært før.

Det kom heller ingen trivelige nabokoner med kurver fulle av mat, nei, hyllene i matboden var nesten tomme helt til en rask runde på lille juleaften fylte opp det aller nødvendigste.

Selvfølgelig kom ikke julenissen med magiske festligheter heller, nei, vi har fått høre at det var det året det var pysjer og gensere til alle.

For det er det rare, her gikk vi, seks barn og to voksne, midt i en jul som etter alle gamle tradisjoner, glitrende minner og gode ambisjoner, slett ikke skulle vært, og ingen av oss merket noen ting.

Det ble jo jul på et vis, sa mor alltid siden.

For dette måtte hun fortelle oss ofte, vi var midt idet og hadde slett ikke merket at julen hadde vært anderledes. Vi frydet og gledet oss som vanlig, og ingen av oss har noen gang trodd på det når mor fortalte, at en gang, en jul for lenge siden, var det bare så vidt det var jul.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

1.desember- julen som ikke ville komme

01.12.15 rimfrost

Det var den høsten ingen ting var som de skulle være. I all mine seks år frem til da hadde det vært en viss orden på ting. Ikke minst hadde det vært  snø. Mye snø. Kald snø. Lenge før jul.

Dette året hadde vi flyttet. Til en liten, trang dal mellom høye fjell på Mørekysten. Og det regnet.

Dette året hadde jeg begynt på skolen. Der snakket folk rart og skrev på noe som het nynorsk.

Dette året var vi den største klassen i skolens historie. For å få stort nok rom til oss satt alle 16 i en kjeller. Langt der oppe, iallefall for den som var liten, var det små vinduer på murveggen.

Og inne satt vi og limte julelenker. Jeg kan ennå kjenne motløsheten, dypt i magen. Hva var vitsen, på dette triste, våte stedet kunne det vel ikke bli jul?

Så satt vi der, med klissete lim, med julelys i en potet med sølvpapir, det mørknet allerede. Da kom en av oss inn “fra turen i gården” og stoppet opp, stille, med åpen munn. Han gikk ikke til plassen sin, men bort mot vindusveggen og nesten strakte seg opp mot vinduet. Alle snudde seg etter ham, og så var stillheten slutt. Vi jublet, vi sprang, vi lo og ropte. Snø!

Mest av alt jeg, tenker jeg nå, denne fremmede, engstelige nykommeren som bare ønsket at alt skulle være som det skulle være.

Det ble jul, såklart ble det jul.

Julene siden har det ikke vært så nøye, snø eller ikke snø, her eller der, men akkurat den julen trengte jeg snøen, og så kom den.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med juleminner og litt til.

Julelykken- november 2015

skumring

Hva skal vi skrive om i år da? Det var sommer, det var sol, og Trygve var på besøk. For julens venner er det aldri for tidlig å tenke på den slags.

Eller er det tomt? Slutt på koselige tanker om julen, aldeles tomt for kloke refleksjoner og i alle fall utsolgt for festlige innfall. Det kjentes slik. Kan vi ta det helt ned, spurte vi hverandre. Hva med å spørre alle vi kjenner, hva er ditt beste juleminne?

Med den tanken i hodet begynte jeg å tenke på hvem jeg skulle snakke med. Hva var mitt beste juleminne?

Så kom årets juleblader. Jeg satte meg til rette med kaffekopp og noen glitrende utgaver, klar til superkos! I år er de fleste i mine yndlingsfarger, fra en rimfrosthimmel i november. Lyseblått, en anelse rosa, barkbrunt og snøhvit.

Likevel. Fulle av ting var de helt tomme.

Person etter person viste frem sitt perfekte hjem, sine perfekte barn som baker pepperkaker i støvblå fløyelskjoler, mens mor selv smiler sitt beste selfie smil og forteller “hva som er julen for meg”.

Det viktigste er å høre kirkeklokkene når vi setter oss til middagsbordet, sa en.

Hvordan kan det viktigste være et streif av noe, bare en bakgrunn, har vi glemt å være en del av, å leve, hvorfor er lyden viktig når det ikke er viktig å være der, i kirken?

Det er selvfølgelig mange svar på det, og julekalenderen med julefryd og glede skal fylles med akkurat det, men forhåpentligvis et hakk nærmere livet? Ikke bare minner? Om det blir minner så la dem i allefall være ekte, jordnære og gjennomlevde, ikke del i en konkurranse, det handler ikke om best eller dårligst, det handler ikke om perfekt og stylet. Kan hende bare om noe som gir glede å se tilbake på? Vi skal mimre og pludre og glede oss gjennom adventen, men utstilling av det vellykkede, perfekteste, det blir det ikke….vi vet iallefall at det søler når vi baker og at det er viktigere å se hverandre inn i øynene enn å se inn i kamera.

Vi sees den 1.desember!

Trygve og Solveig

Julefred

IMG_8557fagnastølen januar

Og så er julen der. Dagene går på sitt vanlige uperfekte vis. Det blir ikke lest bøker. Det blir ikke noe av å stå tidlig opp. Det blir alltid for få selskaper, men for mye spising. Men så kommer også juledagene i all sin perfekte glede, det blir musikk, det blir fint, vi får sett både venner og familie, vi får kjent på julefreden og mysteriet i gudtjenestene.

I et helt menneskelig, samfunnsperspektiv er julen også en gave. Det er noe stort i det at vi alle tar et hvileskjær samtidig, at vi alle minnes på drømmen og lengselen etter fred, at vi alle blir pirket såpass i samvittigheten at vi gjør litt sterkere innsats neste år for å dele mer av gleder og goder.

Idag har vi kommet dit at vi gjør som en klok dame jeg kjenner sier, gi rom for reaksjonen. Ikke bare ras videre, men gi deg selv tid til å stoppe opp og ta deg igjen. Det er sterk kuling og snø ute, vi to og hunden er alene på hytta, peisbålet har knitret helt siden en sen frokost. Vi lager ikke mat, vi tar oss en matbit sammen. Vi hører på musikk og spiser sandkaker. Ingenting haster.

Om elleve måneder er det kanskje tid for julefrydkalender igjen, kanskje det er på tide å skriveom julepynt? Til da ønskes helårs fryd og glede.

Trygve og Solveig

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

24.desember – jul og gaver

november domDet er natt til juleaften. Peisbålet har snart brent ned. Huset er rent og ryddig. Koret fra King’s College synger om julens egentlige gave. Juletreet stråler. I den store kurven som har rommet tre av våre fire barn ligger gavene klare.

Men hvorfor det? Jeg startet denne adventsbloggen med hvorfor, kan hende har vi kommet litt nærmere. Jeg lurer fremdeles på  logikken her: Universets skaper og konge blir en av oss for at vi skal kunne bli hans bror. Han som har danset med engler gir seg selv som et hjelpeløst barn. Derfor skal vi springe rundt og kjøpe ting? Derfor skal vi gi litt av det vi har til dem som ikke har noe? Det henger ikke helt sammen.

Kanskje er det slik, tenker jeg. Julens gave setter alle mennesker likt. Vi som har mye har ingenting vi ikke  er gitt for å dele. Vi eier jorden sammen.

Alle små og store ting vi gir til kjente og ukjente, til familie og venner, er ikke gaver, det er pant på at vi hører sammen og kan regne med hverandre. Vi gir ikke av vårt eget, men gir slipp på noe vi selv har fått, i erkjennelse av at vi hører sammen.

Julegaver har  altså kanskje ingen ting med jul å gjøre. Vi kan ikke med våre smågaver gjøre det miraklet større.

Julegavene har derimot alt med livet å gjøre. Om fellesskap, samhørighet og tilhørighet, og først av alt om kjærlighet. Så har det vel med julen å gjøre likevel. Det blir ikke jul av å gi gaver, men det blir et godt liv av å våge å gi, å dele, å ta imot.

Julen gjør kjærlighetens mirakel mulig. Ikke bare mellom Gud og mennesker. Men mellom oss.

God jul!

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

23. desember – Det eneste gaven som teller

10458304_362100040625945_8491232385434443741_n

Selv om det stort sett er en hyggelig skikk å gi julegaver, er det ikke alltid det er så bra å gi. Vi mennesker er jo rare skapninger, og kan fort lage en del problemer – også rundt dette:

Det å gi kan bli et krav, en slags pietistisk selvutslettelse: du skal gi og gi og gi, det blir aldri bra nok, men allikevel må du fortsette å gi. Og gi.

Det å gi kan bli et maktimiddel, en måte å demonstrere ulikhet. Den som gir står over den som får.  Jeg har, du har ikke, værsågod!

Det kan også ligge noe kremmeraktig, middelklasseaktig beregnende, i det å gi: Man gir for å få. For å få takknemlighet. For å få gode følelser selv. For å regnes som god i menneskers og Guds øyne. Og i sine egne.

En av de julesangene jeg synes er aller vakrest, er den engelske julesangen “In the Bleak Mid-winter”. Poetisk og vis tekst, og vakker melodi til. Den handler også om å gi. I et av versene beskrives et barn som har fulgt med till stallen. Barnet ser at gjeterne gir et lam, kongene gir sine rike gaver – men hva skal barnet gi? Hun har heller ingenting, så hun gir hjertet sitt istedet.

Jeg tror ikke dette er viktoriansk sentimentalitet, jeg tror det er stor livsvisdom. Det er kanskje det eneste vi kan gi som er virkelig meningsfullt å dele med andre. Det er når jeg bidrar med meg selv, mitt nærvær, mitt fokus, min kjærlighet at jeg gir noe som virkelig betyr noe både for den som tar imot – og for meg selv.

Jeg tror faktisk at det å dele av sin kjærlighet, jobbe for mer kjærlighet, hjelpe andre til å slippe sin kjærlighet fram – dette er ikke bare meningen med julen. Det er faktisk meningen med livet.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

22.desember – begavede stjerner

IMG_8456jul

 Idag kunne jeg såvidt skimte naboens julestjerne gjennom snøen og greinene. Tenk så ofte det er slik i hverdagen, tenkte jeg. Det som er viktig er så vanskelig å få øye på i virvar og kav.

 Jeg tror jeg har tenkt på denne posten hele adventen, gavene vi skal la lyse, gavene vi er begavet med. Hva med dem?

Vi er godt oppdradd. Ikke noe lek med gavene før takkebrevet var skrevet. Stå stille ved pulten når skoledagen var over, synge Ha takk o Gud for dagen, takke læreren for dagen. Ja vi takket borte og takket hjemme, å si takk fikk vi aldri glemme.

Det eneste vi ikke lærte å takke for var oss selv. Takke for de gavene Gud har gitt i form av talenter, muligheter og evner. Ikke bare takke for selve livet og alle gode ting andre gir oss, men rett og slett takke for det vi er utrustet til å få være. For oss selv, for andre, for Gud, for verden.

Jeg tenker det fort blir som tjeneren i Bibelen, han som gravde ned det han fikk ansvar for å forvalte, for han visste at han hadde en streng herre, som det står. Det er ikke særlig fromt å ikke vedkjenne seg gaven. Er vi redde for å skryte? Fremheve oss selv?

Dette er den vanskeligste posten å skrive, fordi den er den vanskeligste å leve.

Det handler om selverkjennelse. Dette har jeg fått, dette har jeg ansvar for å utvikle, forvalte og dele så jeg kan gi mer videre.

Det handler om anerkjennelse. Når jeg skjønner at det som faller lett for meg er en gave, kan jeg lettere anerkjenne at andre har andre gaver. Hvis ikke, kan jeg iallefall lett bli arrogant og tenke alle må klare det jeg klarer. Jeg ser altså verken min egen eller andres gave.

Det handler om rettferdighet. Gaver som skal deles så alle får.

Det handler om trygghet og ro. Å være den jeg er, der jeg er, møte oppgaver og mennesker med det jeg har fått.

Noen har storslåtte gaver, sangere, malere, forfattere, håndverkere, vitenskapsmenn. Vi trenger at de utvikler og forvalter sine gaver.

Noen av oss har mer stillferdige gaver. Et godt humør, et lyttende øre, et stille sinn. Det betyr at det er noen som trenger et smil der vi går, noen som lytter, noen som er.

Alle gaver kan skusles bort og ødelegges. Alle gaver kan tas imot, utvikles og deles.

Jeg blir den jeg skal være når jeg tør å takke for det jeg har fått. Små stjerner skinner også i mørket.

Av og til er det akkurat det som trengs.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

21.desember – Klabbeføre i julesporet?

IMG_7991 skiturbilde

Vi møttes til kaffe i byen, tre gode venninner som akkurat nå hadde hver sine helseutfordinger. Vi orket ikke så mye, men vi hadde planlagt å se en kunstutstilling sammen, godt å ha noen nye impulser og nye vakre ting å tenke på.

Vi kjenner galleristen så vidt og får høre om hennes livsutfordringer, om det som er vondt og uhåndterlig.

Vi får ikke forhåndstrene på livet noen av oss. Så ser vi en serie av Kristian Finborud. Om folk som strever og sliter, med titler som dette, Født med ski på beina. De er jo ikke det. Vi ser godt hvordan de kaver, kjenner oss igjen.

Jeg liker godt å gå på ski jeg, men når det blir bratte utforbakker blir jeg så inderlig redd for å falle. Jeg gidder ikke late som det er moro lenger, så jeg tar skiene på skulderen og går ned jeg. Da gir jeg meg selv gaven å nyte turen, jeg gir noen en god latter, og jeg gir noen lettelse, da kan de også velge bort nedoverbakken.

Det er så mye som er definert av andre på forhånd, slik skal det være. Særlig når det gjelder tradisjoner og kulturelle stereotyper, vi går på ski og vi gjør sånn og sånn til jul. Må vi det? Når det butter mot og vi kjenner på at det ikke er godt å skulle leve opp til andres krav eller forventninger, klarer vi da å spenne av skiene og si, nei, slik orker jeg ikke å gjøre, jeg gjør det sånn jeg.

Det hjelper å være tre venner sammen da. Som sammen kan spasere ned bakken med skiene på skulderen og si at så lenge vi er venner så blir det jul, det blir det.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

19.desember- brød på vannet

IMG_8153 kransiveien

Så snart det var advent var jeg igang med å henge ut eviggrønn pynt og lys i trærne. Det er så deilig å komme gående hjem i desember og se lysene i hagen ønske oss velkommen hjem. Det glitrer så fint på busker og hekker, rundt dører og vinduer langs hele gata.

Først av at hang jeg ut dørkransen som skal ønske alle velkommen til oss. Rik på symboler, det eviggrønne minner om det evige liv og om det som kan vokse selv når alt rundt er kaldt og dødt. Lysene forteller om håp i mørketid og kransens form sier oss at noe varer evig. Nå ja, fint det. Dagen etter skulle jeg gå inn den samme døren. Jeg lette etterdørhåndtaket, fikk ikke ordentlig fatt på det og plutselig datt kransen ned.

Det er vel ikke sånn ellers? At vi pynter og styrer så mye at gjestene ikke kan finne veien inn uten å ødelegge. Lager vi kulisser? Eller er symboler og tradisjoner livskraftige og står for en støyt?

I boken “The Gift” leser jeg at for mange kulturer blir en gave ødelagt av å holdes for seg selv. Vi husker jo hvordan det går med Askeladden og de gode hjelperne, og med gutten med brød og fisker i Bibelen. Det er den som deler som både får hjelp og blir til velsignelse. Et underlig Bibelsitat (Forkynneren 11,1)sier det slik: Kast ditt brød på vannet, og det kommer igjen. Gaver er ikke gitt for å hamstres, men for å deles.

Montro om forskjellen er der, det er meningen å gi så mye vi kan, og litt til, hele året og også til jul, uten å tenke for hardt på nytten. Mens vi ofte tenker på hvordan gaven blir tatt imot, eller som Trygve skrev tidligere, vi tenker etter om mottakeren kan nyttiggjøre seg gaven. Det er ikke vår oppgave. Vår jobb er å gi. Som å kaste brød på vannet, selv når vi ikke ser nytten i det? Eller som i julesangen:

“Gi til du blir tom og arm, intet skal du miste, gi til du blir rik og varm, rikest på det siste”

 Det er bare så vanskelig å dele gjennom en dør som ikke kan åpnes, selv om den er julefin.

Nå har jeg flyttet kransen til veggen, og laget girlander til døra. Da oppdaget jeg at det blokkerte for avisboksen så det ble vanskelig å ta inn nytt fra verden, men det er en annen historie. Foreløbig har jeg nok med å trene på å gi, uten tanke på annet enn å gi og å dele.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.