Det er natt til juleaften. Peisbålet har snart brent ned. Huset er rent og ryddig. Koret fra King’s College synger om julens egentlige gave. Juletreet stråler. I den store kurven som har rommet tre av våre fire barn ligger gavene klare.

Men hvorfor det? Jeg startet denne adventsbloggen med hvorfor, kan hende har vi kommet litt nærmere. Jeg lurer fremdeles på  logikken her: Universets skaper og konge blir en av oss for at vi skal kunne bli hans bror. Han som har danset med engler gir seg selv som et hjelpeløst barn. Derfor skal vi springe rundt og kjøpe ting? Derfor skal vi gi litt av det vi har til dem som ikke har noe? Det henger ikke helt sammen.

Kanskje er det slik, tenker jeg. Julens gave setter alle mennesker likt. Vi som har mye har ingenting vi ikke  er gitt for å dele. Vi eier jorden sammen.

Alle små og store ting vi gir til kjente og ukjente, til familie og venner, er ikke gaver, det er pant på at vi hører sammen og kan regne med hverandre. Vi gir ikke av vårt eget, men gir slipp på noe vi selv har fått, i erkjennelse av at vi hører sammen.

Julegaver har  altså kanskje ingen ting med jul å gjøre. Vi kan ikke med våre smågaver gjøre det miraklet større.

Julegavene har derimot alt med livet å gjøre. Om fellesskap, samhørighet og tilhørighet, og først av alt om kjærlighet. Så har det vel med julen å gjøre likevel. Det blir ikke jul av å gi gaver, men det blir et godt liv av å våge å gi, å dele, å ta imot.

Julen gjør kjærlighetens mirakel mulig. Ikke bare mellom Gud og mennesker. Men mellom oss.

God jul!

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.