Selv om det stort sett er en hyggelig skikk å gi julegaver, er det ikke alltid det er så bra å gi. Vi mennesker er jo rare skapninger, og kan fort lage en del problemer – også rundt dette:

Det å gi kan bli et krav, en slags pietistisk selvutslettelse: du skal gi og gi og gi, det blir aldri bra nok, men allikevel må du fortsette å gi. Og gi.

Det å gi kan bli et maktimiddel, en måte å demonstrere ulikhet. Den som gir står over den som får.  Jeg har, du har ikke, værsågod!

Det kan også ligge noe kremmeraktig, middelklasseaktig beregnende, i det å gi: Man gir for å få. For å få takknemlighet. For å få gode følelser selv. For å regnes som god i menneskers og Guds øyne. Og i sine egne.

En av de julesangene jeg synes er aller vakrest, er den engelske julesangen “In the Bleak Mid-winter”. Poetisk og vis tekst, og vakker melodi til. Den handler også om å gi. I et av versene beskrives et barn som har fulgt med till stallen. Barnet ser at gjeterne gir et lam, kongene gir sine rike gaver – men hva skal barnet gi? Hun har heller ingenting, så hun gir hjertet sitt istedet.

Jeg tror ikke dette er viktoriansk sentimentalitet, jeg tror det er stor livsvisdom. Det er kanskje det eneste vi kan gi som er virkelig meningsfullt å dele med andre. Det er når jeg bidrar med meg selv, mitt nærvær, mitt fokus, min kjærlighet at jeg gir noe som virkelig betyr noe både for den som tar imot – og for meg selv.

Jeg tror faktisk at det å dele av sin kjærlighet, jobbe for mer kjærlighet, hjelpe andre til å slippe sin kjærlighet fram – dette er ikke bare meningen med julen. Det er faktisk meningen med livet.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.