Vi møttes til kaffe i byen, tre gode venninner som akkurat nå hadde hver sine helseutfordinger. Vi orket ikke så mye, men vi hadde planlagt å se en kunstutstilling sammen, godt å ha noen nye impulser og nye vakre ting å tenke på.

Vi kjenner galleristen så vidt og får høre om hennes livsutfordringer, om det som er vondt og uhåndterlig.

Vi får ikke forhåndstrene på livet noen av oss. Så ser vi en serie av Kristian Finborud. Om folk som strever og sliter, med titler som dette, Født med ski på beina. De er jo ikke det. Vi ser godt hvordan de kaver, kjenner oss igjen.

Jeg liker godt å gå på ski jeg, men når det blir bratte utforbakker blir jeg så inderlig redd for å falle. Jeg gidder ikke late som det er moro lenger, så jeg tar skiene på skulderen og går ned jeg. Da gir jeg meg selv gaven å nyte turen, jeg gir noen en god latter, og jeg gir noen lettelse, da kan de også velge bort nedoverbakken.

Det er så mye som er definert av andre på forhånd, slik skal det være. Særlig når det gjelder tradisjoner og kulturelle stereotyper, vi går på ski og vi gjør sånn og sånn til jul. Må vi det? Når det butter mot og vi kjenner på at det ikke er godt å skulle leve opp til andres krav eller forventninger, klarer vi da å spenne av skiene og si, nei, slik orker jeg ikke å gjøre, jeg gjør det sånn jeg.

Det hjelper å være tre venner sammen da. Som sammen kan spasere ned bakken med skiene på skulderen og si at så lenge vi er venner så blir det jul, det blir det.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.