Hva skal vi skrive om i år da? Det var sommer, det var sol, og Trygve var på besøk. For julens venner er det aldri for tidlig å tenke på den slags.

Eller er det tomt? Slutt på koselige tanker om julen, aldeles tomt for kloke refleksjoner og i alle fall utsolgt for festlige innfall. Det kjentes slik. Kan vi ta det helt ned, spurte vi hverandre. Hva med å spørre alle vi kjenner, hva er ditt beste juleminne?

Med den tanken i hodet begynte jeg å tenke på hvem jeg skulle snakke med. Hva var mitt beste juleminne?

Så kom årets juleblader. Jeg satte meg til rette med kaffekopp og noen glitrende utgaver, klar til superkos! I år er de fleste i mine yndlingsfarger, fra en rimfrosthimmel i november. Lyseblått, en anelse rosa, barkbrunt og snøhvit.

Likevel. Fulle av ting var de helt tomme.

Person etter person viste frem sitt perfekte hjem, sine perfekte barn som baker pepperkaker i støvblå fløyelskjoler, mens mor selv smiler sitt beste selfie smil og forteller “hva som er julen for meg”.

Det viktigste er å høre kirkeklokkene når vi setter oss til middagsbordet, sa en.

Hvordan kan det viktigste være et streif av noe, bare en bakgrunn, har vi glemt å være en del av, å leve, hvorfor er lyden viktig når det ikke er viktig å være der, i kirken?

Det er selvfølgelig mange svar på det, og julekalenderen med julefryd og glede skal fylles med akkurat det, men forhåpentligvis et hakk nærmere livet? Ikke bare minner? Om det blir minner så la dem i allefall være ekte, jordnære og gjennomlevde, ikke del i en konkurranse, det handler ikke om best eller dårligst, det handler ikke om perfekt og stylet. Kan hende bare om noe som gir glede å se tilbake på? Vi skal mimre og pludre og glede oss gjennom adventen, men utstilling av det vellykkede, perfekteste, det blir det ikke….vi vet iallefall at det søler når vi baker og at det er viktigere å se hverandre inn i øynene enn å se inn i kamera.

Vi sees den 1.desember!

Trygve og Solveig