Det var den høsten ingen ting var som de skulle være. I all mine seks år frem til da hadde det vært en viss orden på ting. Ikke minst hadde det vært  snø. Mye snø. Kald snø. Lenge før jul.

Dette året hadde vi flyttet. Til en liten, trang dal mellom høye fjell på Mørekysten. Og det regnet.

Dette året hadde jeg begynt på skolen. Der snakket folk rart og skrev på noe som het nynorsk.

Dette året var vi den største klassen i skolens historie. For å få stort nok rom til oss satt alle 16 i en kjeller. Langt der oppe, iallefall for den som var liten, var det små vinduer på murveggen.

Og inne satt vi og limte julelenker. Jeg kan ennå kjenne motløsheten, dypt i magen. Hva var vitsen, på dette triste, våte stedet kunne det vel ikke bli jul?

Så satt vi der, med klissete lim, med julelys i en potet med sølvpapir, det mørknet allerede. Da kom en av oss inn “fra turen i gården” og stoppet opp, stille, med åpen munn. Han gikk ikke til plassen sin, men bort mot vindusveggen og nesten strakte seg opp mot vinduet. Alle snudde seg etter ham, og så var stillheten slutt. Vi jublet, vi sprang, vi lo og ropte. Snø!

Mest av alt jeg, tenker jeg nå, denne fremmede, engstelige nykommeren som bare ønsket at alt skulle være som det skulle være.

Det ble jul, såklart ble det jul.

Julene siden har det ikke vært så nøye, snø eller ikke snø, her eller der, men akkurat den julen trengte jeg snøen, og så kom den.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med juleminner og litt til.