6.desember- kraften i mors sang

 

Goleta jul

Vil du være med på julekoret?  En dame jeg ikke kjente spurte meg på kirkekaffen. Ikke visste jeg hva hun mente, men både korsang og jul i et ord var for godt til å gå glipp av, så jeg møtte opp i den lille kirken vår på lillejulaften. Med rød lue og blinkepynt på genseren. Store gryter med chili sto på komfyren klare til vi kom tilbake, men først skulle det øves , så fikk jeg vite opplegget.

Julekoret kjørte hvert år rundt og sang julesanger for alle i menigheten som ikke klarte å komme seg til kirken til jul. Vi var 20 personer i alle aldre og med allslags stemmer der vi kjørte i rekke og rad gjennom den varme Californiske førjulskvelden.  Tilsist kom vi til et sykehus. Han som lå i sengen var i kirken hver søndag, men nå var det lite trolig at han kom ut fra sykehuset igjen.

Vi presset oss inn i sykerommet og prøvde å unngå å komme bort i ledninger og apparater.Vi stilte oss opp rundt sengen og lurte på hvilke sanger vi skulle velge. Først noen engelske, men så visste vi jo alle at selv om Hans hadde bodd 80 år i USA, var han fra tysk familie. Vi fant “Stille Nacht” i sangheftet vårt, Hans lå helt stille, vi kunne kjenne at han hørte etter.

Så så vi på hverandre og stemte i “O Tannenbaum”.

Tårene rant nedover kinnet hans, samtidig som et smil brøt frem i ansiktet. “Mutti hat das immer gesungen”, sa han svakt.

En sang jeg ikke ville valgt, minner som ikke var mine egne. Den kvelden fikk jeg kjenne kraften i å sette mitt eget til side og vende hele sinnet mot hva som kanskje kunne glede den andre. Han trengte ikke mine minner, han trengte å hente frem gleden i sin mors sang.

Nå er O Tannenbaum blitt en av mine julegleder, mens jeg lurer på hvorfor vi ikke vet hvem vi skulle besøkt med julesanger i vår menighet. Ser vi hverandre tydelig nok til å vite når noen ikke er der?

 

 

 

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Solveig og Trygve skriver sammen, og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.

10. Desember – Trommer du?

1409260_26919826

Det er to engelske julesanger som handler å gi. Ja, – det er sikkert mange fler, gaver og jul har jo hørt sammen svært lenge, men det er to som jeg har bitt meg merke i. Ingen av sangene handler om vanlige, fysiske gaver, men siden de handler om å gi på to helt ulike nivåer, så det får bli to ulike bloggposter.

Den første sangen “The Little Drummer Boy” handler som du sikkert vet om en liten gutt som følger de tre hellige konger til krybben. Kongene har som kjent meget fine gaver med seg, men gutten har ingenting. Alt han kan bidra med er å spille det beste han kan på trommen sin. Og i julesangen er det bra nok.

Det er interessant med gamle tekster. De er en slags kulturelle tidskapsler, hvor verdier og tanker fra tidligere tider er innbakt. Tanker og verdier vi selv kanskje har mindre fokus på.

Slik idealene er i vår kultur for tiden, må gutten for å være en virkelig vellykket trommespiller helst spille inn en trommespillevideo som går viral på youtube, slik at han skal bli verdensberømt og kunne fly i privatjet mellom sine trommespillekonserter. Eller i alle fall skal han tromme på TV og i utsolgte førjulstrommekonserter landet rundt. Og være i artikler i ukeblad om hvordan trommingen gjorde ham frisk, gi ut tromme-dietten-bok og helst tromme åpningsmelodien på OL. Og selvsagt: bli rik av det. Da er det vellykket og meningsfullt.

Det å istedet bare det å tromme som en gave til den man trommer for – å tromme bare fordi man liker det og får det til, det er det mindre fokus på. Selv om det kanskje er bedre.

Selv har jeg begynt å tenke dette først nå i år. At de tingene jeg har evner for, skal jeg utvikle og dele med andre. Om andre kan få nytte av det eller ikke behøver jeg ikke tenke på, jeg skal bare gjøre det tilgjengelig. Jeg trenger heller ikke selv vurdere om det er bra nok eller ikke, jeg får bare gjøre mitt beste, – kanskje blir det OK og kanskje blir det bedre neste gang? Jeg har ikke noe spesiell tro på at dette skal gjøre meg hverken rik eller berømt, men jeg tror allikevel at det er en av tingene jeg skal gjøre her på jorden. Så da trommer jeg forsiktig på mitt eget vis, som best jeg kan.

Hvordan går det med din helt egen, helt spesielle tromme? Står den og støver ned i en krok? Kanskje du skulle ta den fram, og tromme ivei – så støvet fyker?