23. desember – Et steg i stillhet

lillejulaften

Jeg tror kanskje lille juleaften var den travleste dagen da vi vokste opp. Den mest rotete, den mest hemmelighetsfulle, den mest kaotiske, den dagen som umulig kunne ende i et julepyntet hus og julefred og lykke. Men det gjorde den. Alltid. Det var ikke den dagen det  var rom for å sette seg i en krok med en bok for eksempel, og si, “vil gjerne ha det litt stille nå jeg”. Nei da sto vinduene åpne for lufting, julemusikken surret på platespilleren og oppgavene sto i kø for alle.

Senere ble det vel akkurat likt. Jeg har jobbet målbevisst for at det ikke skal være stress, at det skal være glade gjøremål, at alle skal fryde seg over å være på juleskaper laget. Jeg har lagt inn tid til tur i marka, jeg har begynt å pynte tidligere så det ikke skal bli julenattsmas. Vi har venner som alltid kommer på kaffe på lillejulaften og vi har god tid til å prate med dem. Jeg serverer god pinnekjøttmiddag på kvelden for å signalisere at nå roer vi ned, nå er det klart til jul, samme hvordan det er. Men stillhet?

Under sjakk VM i høst hørte jeg en mental trener si at  den eneste måten å konsentrere seg skikkelig på, å være så tilstede at en kunne yte på topp, var å trene på å tenke på ingenting. De beste kunne tenke på absolutt ingenting i 12 sekunder. Se det- da må det vel være stille inni dem da? Eller er de stille som en stålfjær spent til de ytterste? Er det ikke stillhet, men en eneste stor kraftkonsentrasjon?

Mange slags stillhet er godt. Vi trenger stillhet fra mas og kjas og forventinger vi ikke kan leve opp til. Vi trenger stillhet fra angst og uro. Vi trenger stillhet fra støy og kaos. Men trenger vi stillhet til å tenke på ingenting?

For meg har julestillhet to kvaliteter.Først er det den travle stillheten, som er kraften i å konsentrere seg om en oppgave, selv om den er satt sammen av mange små, den felles stillheten i å hver for seg gjøre det som blir stort sammen. Dette er stillheten som er tilfredsheten over å kjenne at jeg er akkurat der jeg skal være, midt i den gode juletravelheten.

Så kommer den rolige stillheten. Den helt egne kvaliteten i den allment aksepterte sannheten at det meste kan vente til etter jul, ingen ting haster. Det er ikke små øyeblikk av stillhet i travle hverdager, men muligheten til lange fredfylte kvelder foran peisen, tidlige morgener foran juletreet når hele huset sover, formiddagsturer på måfå i snødekt juleskog, det er den gode stillheten når hjertet er stille, fordi det er fylt av fryd.

Lille julaften er høydepunktet for den travle, men fredfylte stillheten og starten på den rolige, frydefulle stillheten. Men tenke på ingenting- nei det skal jeg ikke gjøre før jeg er ferdig med å tenke på alle de gode, glade, fredfulle og frydefulle tingene i livet mitt. Nå skal jeg juble Joy to the World, av full hals med Mahalia Jackson og kjenne at nå, midt i alt, er hjertet frydefullt stille, tilstede.

21. desember – Et steg i tillit

IMG_4814

Vintermorgenen er mørk, på gangveien til bussen er det speilblank hålke, stålis. Jeg snur, går inn og tar på brodder. Likevel må jeg gå helt i kanten, på sammentråkket snø. Der ser jeg også mange andre voksnes fotavtrykk. Hvorfor kan de da ikke strø! Et svare strev å holde seg på beina.

Lenger nede i bakken kommer noen barn oppover, på vei til skolen. De går ubesværet midt i veien- jeg hører de snakker om hemmeligheter de har laget og gjemt på rommet sitt til jul. De vet nok ikke hvor vondt det er å brekke noe, tenker jeg, og hos dem blir det vel jul selv om de skulle sitte med gips på, tenker jeg videre.

Så kommer jeg til et stykke som er bedre opplyst. Da ser jeg det. Vi voksne har stolt på den negative erfaringen, at her er det alltid glatt. Barna hadde bare holdt seg til den andre halvparten av veien, der det faktisk var strødd.

Kan hende er det slik ellers i livet også? Vi voksne har så mye historie med oss på glattisen, vi er så opptatt av alt som skal gjøres og alt vi trengs til. Barnlig tillit er derimot å forvente at noen har gjort klart og at de kommer sikkert frem. Det er jo slik at vi voksne har ansvar for å sikre veien for barna, det er vi som skal legge til rette, men når veien først er strødd, kan jo også vi som ikke har strødd bruke den. Om vi altså ser oss om lenge nok til å se det.

Noen ganger, kanskje særlig før jul, kan det være lurt å stoppe ekstra og se om det finnes en strødd vei. Kan hende er det slik at vi voksne trenger å øve oss i tillit til at det finnes andre som vil oss vel. Vi trenger ikke alltid balansere i grøftekanten alene.

Kan det være slik at adventssangen om å ” berede vei for Herren” ikke bare handler om ham som skal komme oss i møte, men at vi skal få lage en god og farbar vei for hverandre også?  Ta en runde og strø på den islagte vinterveien vi vandrer fra hver en krok til Betlehem, eller til og med oppdage at det alt er strødd.

2. desember: Om julesorg og juleglede

Christmas Lantern

Hvert år håper vi at julen skal bli akkurat slik vi ser den for oss: Alt er rent og pent og velduftende og herlig nypyntet i huset. Nystrøket, nypusset og glitrende! Alle kommer hjem til jul, så klart! Alle er gode venner og viser seg fra sin beste side – det er jo JUL! Julemusikken klinger fra radioen, det spraker i peisen, det dufter i stua av gran og røkelse og av nytente stearinlys. Du tar et blikk ut av vinduet – der sitter det selvsagt julerøde dompaper i neket, og sannelig har det akkurat begynt å snø, store flak som svever stille som små engler gjennom luften …

Men akkurat sånn blir det trolig ikke i virkeligheten. Livet er slett ikke bare herlig, det er også rett som det er rufsete, uhåndterlig, – ja innimellom ganske enkelt helt forferdelig. Allikevel kommer julen da også, midt i kaos og sorg og maktesløshet. Og hva da? Er det noen vits å finne fram vattnisser og plastikkengler og alt skrotet i julekassene? Er det noe poeng i å fylle kjøleskapet med hauger med mat og godter, drasse inn et tre og sette midt i stua, kjøpe masse ting ingen trenger og pakke dem inn i masse glorete papir som skal rett i søpla? Skal vi bare droppe hele greia i år?

De fleste julene havner et sted imellom disse. Ikke alt rakner, og ikke så mye blir som i den «perfekte» julen. Noe blir riktig koselig, noe kan bli nesten fantastisk, mens annet blir mindre bra, noe litt kjedelig, og noe oppleves ganske meningsløst eller til og med bare trist.

Og spriket mellom den ønskede idyllen og det resultatet man faktisk ender med kan fylles med både savn og sorg. Litt som i resten av livet, i grunnen.

Så langt i livet har jeg opplevd herlige juler, forferdelige juler, og mange, mange juler som er et sted midt i mellom. Men én ting har jeg i alle fall oppdaget: Selve Julen skapes ikke av gavepapir og glitter, – ja, ikke engang av juletrær eller Mahalia Jackson. Det er mer som om Julen er en slags evig stjerneglitrende hvisken som ligger bak alt dette, og som fortsetter ubrutt fra år til år. Noen ganger får vi oppleve glimt av denne stille hellige julefryden, andre ganger ikke. Men den ligger der, hele tiden.

Dette er vel også litt som i resten av livet, i grunnen.

12. Desember – Om å både gi og få

Charles_Dickens-A_Christmas_Carol-Title_page-First_edition_1843

Hva er egentlig best – å gi eller å få? Men egentlig er jo både å gi og å få deler av den samme handling. Uten at noen får, kan du jo ikke gi. De to ordene henger sammen, verbet burde neste hete “å gi-få”.Det er en slags dans, eller samspill. Og en essensiell del i alle medmenneskelige relasjoner. Jeg tenker da selvsagt ikke på ting pakket inn i julepapir, men hele den daglige utveksling av tjenester, oppmerksomhet, samtaler, kjærlighet. Men for at det skal fungere, må “gi-få” kompletteres av “få-gi”. Om jeg hele tiden gir og gir uten å åpne meg opp for å ta imot, så går jeg tom, og det gjør også de rundt meg som vil gi –men ikke får lov av meg.

Jeg har lenge hatt som livstrategi å gi. En ganske uheldig strategi egentlig, som jeg i etterkant har oppdaget har frustrert alle rundt meg. Men allikevel har jeg gitt. Og gitt. For det er jo lettest sånn.

Det er lettere å kjenne seg fram til hva andre trenger, og gi dem det så de kanskje blir glade, enn å risikere å stille seg sårbar ved å erkjenne hva man selv trenger. Det er lettere å gi andre oppmerksomhet og interesse, enn å blottstille sine egne tanker og meninger. Det er lettere å gjøre tjenester for andre og håpe på at det skal skape takknemlighet, enn å ta imot det andre vil gjøre for meg eller hjelpe meg med. Det er lettere å gi kjærlighet på alle disse måtene, enn faktisk våge ekte voksen kjærlighet ved å gi og få – begge veier.

Men kanskje en gang?

10. Desember – Trommer du?

1409260_26919826

Det er to engelske julesanger som handler å gi. Ja, – det er sikkert mange fler, gaver og jul har jo hørt sammen svært lenge, men det er to som jeg har bitt meg merke i. Ingen av sangene handler om vanlige, fysiske gaver, men siden de handler om å gi på to helt ulike nivåer, så det får bli to ulike bloggposter.

Den første sangen “The Little Drummer Boy” handler som du sikkert vet om en liten gutt som følger de tre hellige konger til krybben. Kongene har som kjent meget fine gaver med seg, men gutten har ingenting. Alt han kan bidra med er å spille det beste han kan på trommen sin. Og i julesangen er det bra nok.

Det er interessant med gamle tekster. De er en slags kulturelle tidskapsler, hvor verdier og tanker fra tidligere tider er innbakt. Tanker og verdier vi selv kanskje har mindre fokus på.

Slik idealene er i vår kultur for tiden, må gutten for å være en virkelig vellykket trommespiller helst spille inn en trommespillevideo som går viral på youtube, slik at han skal bli verdensberømt og kunne fly i privatjet mellom sine trommespillekonserter. Eller i alle fall skal han tromme på TV og i utsolgte førjulstrommekonserter landet rundt. Og være i artikler i ukeblad om hvordan trommingen gjorde ham frisk, gi ut tromme-dietten-bok og helst tromme åpningsmelodien på OL. Og selvsagt: bli rik av det. Da er det vellykket og meningsfullt.

Det å istedet bare det å tromme som en gave til den man trommer for – å tromme bare fordi man liker det og får det til, det er det mindre fokus på. Selv om det kanskje er bedre.

Selv har jeg begynt å tenke dette først nå i år. At de tingene jeg har evner for, skal jeg utvikle og dele med andre. Om andre kan få nytte av det eller ikke behøver jeg ikke tenke på, jeg skal bare gjøre det tilgjengelig. Jeg trenger heller ikke selv vurdere om det er bra nok eller ikke, jeg får bare gjøre mitt beste, – kanskje blir det OK og kanskje blir det bedre neste gang? Jeg har ikke noe spesiell tro på at dette skal gjøre meg hverken rik eller berømt, men jeg tror allikevel at det er en av tingene jeg skal gjøre her på jorden. Så da trommer jeg forsiktig på mitt eget vis, som best jeg kan.

Hvordan går det med din helt egen, helt spesielle tromme? Står den og støver ned i en krok? Kanskje du skulle ta den fram, og tromme ivei – så støvet fyker?