2. desember: Om julesorg og juleglede

Christmas Lantern

Hvert år håper vi at julen skal bli akkurat slik vi ser den for oss: Alt er rent og pent og velduftende og herlig nypyntet i huset. Nystrøket, nypusset og glitrende! Alle kommer hjem til jul, så klart! Alle er gode venner og viser seg fra sin beste side – det er jo JUL! Julemusikken klinger fra radioen, det spraker i peisen, det dufter i stua av gran og røkelse og av nytente stearinlys. Du tar et blikk ut av vinduet – der sitter det selvsagt julerøde dompaper i neket, og sannelig har det akkurat begynt å snø, store flak som svever stille som små engler gjennom luften …

Men akkurat sånn blir det trolig ikke i virkeligheten. Livet er slett ikke bare herlig, det er også rett som det er rufsete, uhåndterlig, – ja innimellom ganske enkelt helt forferdelig. Allikevel kommer julen da også, midt i kaos og sorg og maktesløshet. Og hva da? Er det noen vits å finne fram vattnisser og plastikkengler og alt skrotet i julekassene? Er det noe poeng i å fylle kjøleskapet med hauger med mat og godter, drasse inn et tre og sette midt i stua, kjøpe masse ting ingen trenger og pakke dem inn i masse glorete papir som skal rett i søpla? Skal vi bare droppe hele greia i år?

De fleste julene havner et sted imellom disse. Ikke alt rakner, og ikke så mye blir som i den «perfekte» julen. Noe blir riktig koselig, noe kan bli nesten fantastisk, mens annet blir mindre bra, noe litt kjedelig, og noe oppleves ganske meningsløst eller til og med bare trist.

Og spriket mellom den ønskede idyllen og det resultatet man faktisk ender med kan fylles med både savn og sorg. Litt som i resten av livet, i grunnen.

Så langt i livet har jeg opplevd herlige juler, forferdelige juler, og mange, mange juler som er et sted midt i mellom. Men én ting har jeg i alle fall oppdaget: Selve Julen skapes ikke av gavepapir og glitter, – ja, ikke engang av juletrær eller Mahalia Jackson. Det er mer som om Julen er en slags evig stjerneglitrende hvisken som ligger bak alt dette, og som fortsetter ubrutt fra år til år. Noen ganger får vi oppleve glimt av denne stille hellige julefryden, andre ganger ikke. Men den ligger der, hele tiden.

Dette er vel også litt som i resten av livet, i grunnen.

Advertisements

23.desember – helt perfekt

IMG_3794 lillejulaftenFor ordens skyld står det 23.desember. Men idag er ikke en dato, det er en dag med navn. Det som har navn tror vi at vi kjenner, det som har navn vil vi at skal være som det alltid har vært.

Lillejulaften var for oss, som for mange andre, dagen da mirakelet skjedde. Å gå å legge seg i et ganske kaotisk virvar, uten et glimt av rødt, det var et slags antiklimaks. Her hadde vi gledet oss så lenge. Alt hadde vært rettet inn mot julen: “det skal vi ha til jul, de kommer på besøk i julen, det skal vi gjøre i julen, der skal vi ha juletreet!”

Og så dette?

Jeg vet at jeg aldri helt trodde det kom til å bli noe utav det. Og så, neste morgen, tidlig. Frostrosene sto på veggen på gangen, det var ikke fyrt i ovnen, det var fremdeles mørkt og jeg snek meg ned for å se. Der sto treet klart til å tennes, der var det juleduker og julelys, en eneste bitteliten nisse og menger av engler. Filleryene lå rene på gulvene, ennå litt kalde etter å ha vært banket i snøen dagen før. Huset var stille og jeg kunne liste meg opp igjen, krabbe fort under dyna og sove litt til, i trygg forvissning om at julen hadde kommet i år også.

Slik trodde jeg det måtte være, slik ville jeg det skulle være, og slik prøvde jeg å la mine barn få oppleve julen. Helt til jeg innså at det ikke er jeg som er julens mirakel.

Alt som skjedde da Jesus ble født er både så konkret, håndfast, i tid og rom og samtidig  så ubegripelig uhåndterlig. Det er en gave som godt kan trenge litt ettertanke både i forkant og ettertid. Det er en gave som ikke kan fattes med ord. Derfor har alles hjerter godt av å kjenne på andre uttrykksformer. Derfor har alles kropper godt av å ta alle sanser i bruk for å få et glimt, en duft, en tone av det ufattbare. Juleforberedelser er for godt til å være forbeholdt en eller noen!

Jeg tror lillejulaften er helt perfekt når den får være takknemlighetens pusterom over forberedelses prosessen.

Jeg tror julen aldri blir helt perfekt hvis vi tenker det handler om produktet, det forberedte.
Det er ikke det som er gjort som  avgjør, det er ikke det som ikke er gjort som ødelegger.
Julen kommer. Juleforberedelsene endrer ikke på det.
Juleforberedelsene er en gave som kan endre på oss, så vi er til stede når julen kommer, så vi er nær der julen skjer. Helt perfekt.

IMG_1883 lillejulaften

I år skal vi skrive om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra! Jeg kommer også til å tenke videre på min egen blogg http://www.indexyourlife.me velkommen innom der også!

Trygve og Solveig

19.desember- strålende jul

IMG_2480 julehus med poolFørst hadde huset vårt en gråskitten farge, trist. Hvis jeg kom gående og så det, tenkte jeg på alt som skulle vært gjort og alt som aldri ble gjort, det var som alltid å ha en skitten oppvask stående og aldri ha tid til å sette seg ned, synes jeg. Så malte vi det pinseliljehvitt! Da smilte det til meg der jeg kom og fortalte om nybakt kringle og velkommen og kaffen er klar, synes jeg. Tror ikke andre tenkte slik, men dem om det. Noen tenker til og med at det er innsiden som er viktigst.

Det synes ikke jeg, og ihvertfall ikke til jul. Kan være at jeg ikke ser huset utenfra så mye, men enn om jeg kan gi alle som går forbi et lite glimt av glede, håp og forventing? Enn om jeg med å pynte huset mitt sier : vi er mange som vil tenne et lys i mørket, vi er mange som tror på det gode, på fellesskapet, at julen betyr noe fra eller til? Enn om det?

Nå kan det vel være at noen av disse LYS ER BRA gavene er ganske overstrømmende. Da tenker jeg, jeg er glad for alle som leker og ønsker å gjøre noe mer ut av det meste. Jeg trenger ikke synes det er pent, jeg tar imot livsgleden og takker! Og så går jeg nok hjem og henger ut enda en lenke, skal ikke se bort ifra det!

IMG_2052julebåt

I år skriver vi om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra! Jeg kommer også til å tenke videre på min egen blogg http://www.indexyourlife.me velkommen innom der også!

Trygve og Solveig

13.desember – helt elendige gaver

IMG_1995venteJeg har fått mange rare gaver jeg! En gang da jeg var bare fem år fikk jeg noe som jeg trodde var fantastisk, SKI tenk det! Jeg ble så glad! Hoppet opp og skulle prøve med en gang, og så passet de ikke! Hæ, med mine fine nye lakksko var det ikke mulig å få bindingene til å passe. Det var dårlig gjort det! Det gikk en stund før de andre la merke til hvor skuffet jeg satt i sofaen. Hele julen ødelagt! Omsider ble jeg oppdaget og en pakke til dukket opp! Store sko! Da passet skiene da!

Og så den gangen da jeg fikk en kam da! Her er en kam til deg, alt ble så dyrt i år, sa far. En flat pakke, bitteliten, og alle de andre hadde fått tog og tråbiler og dukker og skikkelige ting. Jeg gad ikke åpne en gang. Bare la den til side. Far bare lo. Dårlig gjort! Du kan jo iallefall se hva slags farge det er, ymtet han frempå om en stund. Motvillig åpnet jeg. Og det var en klokke! Med rød rem!

Ikke nok med det, jeg har fått sølvskjeer som ble til Barbiedukke, pinner som ble til malesaker og pysjer som ble til esker med bøker.

Så rart! Jeg blir fort skuffet, men mye lenger glad. Bortsett fra Barbiedukken da, så har alle disse gavene vært starten på livsvarige gleder. Jeg måtte bare åpne dem først. Og så måtte jeg være litt tålmodig da…..

I år skal vi skrive om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra! Jeg kommer også til å tenke videre på min egen blogg http://www.indexyourlife.me velkommen innom der også!

Trygve og Solveig

11.desember – takk for maten?

IMG_1396 bjørn som leserVi gikk ut fra et hjem der vi hadde blitt stappet med mat fra vi kom til vi gikk. Vi var først litt oppgitt, vertinnen hadde ikke sittet rolig mer enn noen minutter, vi hadde ikke fått snakket med henne og det var jo derfor vi kom, det virket faktisk litt rart å gå på besøk til noen og så sitte og snakke med hverandre mens den vi besøkte sprang ut og inn.

Så husket jeg hva mor engang hadde sagt, det er ikke maten, det er hennes måte å gi på. Det var jo det, en overstrømmende raushet, men hvordan klarer vi å overbevise hverandre om at selv om det er deilig med god mat, så er felleskapet det viktigste? Jeg er selv ganske god til å springe ut og inn og ønske det nest beste for mine gjester.  Det beste er jo noe mer, det jeg egentlig ønsker meg aller mest, det jeg innerst inne ønsker både å få og å gi, det jeg blir gladest for når skjer, er når vi kan gi hverandre tid, ro, samtale,fellesskap.

Den julegaven jeg helst ville gitt til en etter en av hele familien og alle mine venner er et møte, foran et flammende peisbål, med  rolig musikk i bakgrunnen og den tid vi trenger til å snakke, til å være sammen. Den julegaven jeg setter aller mest pris på å få fra mine venner er akkurat det samme.Så kanskje alle julegaver er en erstatning for det, en liten påminning om at vi hører sammen, men ikke det som binder oss sammen?

Og jada, mat skal det bli, te og hjemmebakt brød, kaffe og hjemmebakt kringle. Og, OK da, kanskje en pepperkake? Dem kan jo du ta med?

I år skal vi skrive om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra! Jeg kommer også til å tenke videre på min egen blogg http://www.indexyourlife.me velkommen innom der også!

Trygve og Solveig

9.desember – takk skal DU ha

IMG_5178 lærarbeidVi var på Sutters Fort  for å se hvor “California startet” , iallefall litt av historien da. I verkstedene satt det frivillige og viste oss ulike håndverk. Vi kom i snakk med han som drev med lærarbeider.

“Hva gjør du ellers i livet?” spurte Jane. “Jeg har vært lærer” svarte han. ” Thank you for your service!” sa Jane da umiddelbart. Så snakket de videre og Jane fikk også takk fra ham for sin innsats for neste generasjon. Kjente de hverandre? Nei. Hadde de ikke fått betalt for jobben? Jo, så klart.

Slik var det i Indiana også, både lærere, politi, brannmenn og sosialarbeidere ble takket, jevnlig. Jeg var med i en gruppe mødre som bakte småkaker og delte ut store brett til lærerrommet og til vaktrommet på brannstasjonen til jul, men det viktigste var kanskje å sette ord på takknemlighet og samhørighet.

Jeg er litt for sjenert til å starte en “takk en brannmann” bevegelse i Norge, vi er liksom ikke vant til det. Samtidig er jeg ikke for sjenert til å forvente at andre skal gi en innsats for at jeg og mine skal ha det bra, så jeg trener! Jeg rett og slett øver på å si takk, for den gaven noen gir til oss som felleskap ved å være i tjeneste og til tjeneste for oss alle.

Og så, mens vi sto og snakket og beundret lærarbeidet, lagde denne hyggelige gamle læreren en nøkkelhank til hver av meg og Stig Frode, han gave tilbake med å spørre om oss. Stig Frode har nå en nøkkelhank med stjerne somtakk for visdommen han gir samfunnet gjennom forskningen. Jeg har en nøkkelhank med en stor rose, med fire roser rundt, som takk for å ha brakt fire roser til verden.

Vi hører sammen, så det går fint å takke fremmede også! Takk skal du ha!

IMG_5175 takk dfor tjenesten

 

I år skal vi skrive om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra! Jeg kommer også til å tenke videre på min egen blogg http://www.indexyourlife.me velkommen innom der også!

Trygve og Solveig

7.desember – eventyrgaven

P1030709 decorate 3Sist vi bodde i Amerika hadde jeg bestemt at julen skulle være enkel. Det var jo ikke lov å ha med seg mer enn to kofferter hver, og de var fulle av klær. Vi måtte kjøpe sengetøy, så jeg kjøpte rødt flanellsengetøy og røde håndklær bortsett fra det, skulle dette være muligheten til å vise min teori om at frukt, lys, blomster og musikk ville skape en fantastisk jul.

Så ble vi bedt på juleselskap. Vinteren var kommet og vi kjørte langt ut på landet gjennom en skog kledd i glitrende krystaller, et naturlig eventyr som bare fortsatte da vi kom til huset. Strålende, vakkert, smakfullt. Innsiden var magisk, det var ikke den ting som ikke hadde blit en juleting. Julegardiner og julekopper, så klart, det pleide jeg å ha hjemme også. men julebilder i alle rammene? Nei det hade jeg ikke sett før. Så var det selvfølgelig julepledd i sofaene, juletepper på gulvene, julequilter på sengene, julebøker på nattbordene, kunstig snø på flygelet, et juletog som gikk rundt og rundt i julelandsbyen under flygelet. Og så var det seks juletrær. Det visste jeg ikke før rett før vi skulle gå hjem, da fikk jeg omvisning i hele huset. Selvfølglig gjennomført julete, med ulike tema, så klart. Jul i skogen i kjellerstua, jul i Paris på jenterommet, herregårdsjul på hovedsoverommet, og katte jul på badet. Der hadde nemlig kattene sitt eget juletre, det glitret så fint i det store vinduet med utsikt fra badet og over de snøkledde jordene. Der kunne jeg skimte rådyrenes juletre, med høy og godbiter.

Alt var gjenomført, det var som å gå i et eventyr. Jeg måtte bare spørre vertinnen: “hva gjør du egentlig?” Hun så på meg med store blå øyne, “I decorate!” Så klart, det burde jeg jo skjønt, et prosjekt som dette tar tid, all tid. Samtidig var det en gave å få se, jeg takket henne for det vakre hun hadde delt med oss og fikk litt å tenke på. Først og fremst forsto jeg at ikke alle skulle gjøre som henne,vi andre har andre ting vi gjør, samtidig som det var livsglede og julefryd for henne å gjøre det. På vei hjem i bilen sa jeg ingen ting, men tenkte desto mer, men da sa Stig Frode: “kanskje du for en gangs skyld underdriver julen litt?”

Neste dag var jeg igang! Fri fra konkurranse om å være like god, fri fra press om å få det til, men full av glede og skapertrang til å lage en opplevelsesgave til min egen familie. Nå var motivasjonen ikke å være fornuftig, men å gi jentene som kom fra Norge og oss som bodde her et opplevelsesminne om et eventyrjulehus på prærien. DET BLE FINT DET!

Og pynten?  Det går båter over havet, trenger ikke ha alt i koffert, vet du!P1030705 decorate 1

Det er advent igjen. For noen uker siden gikk Trygve og jeg gjennom gatene i  Lund. Han skulle synge Messias med koret, jeg skulle høre på, og se på den botaniske hagen mens de øvde. Men først skulle vi fika, i søndagsmorgensol i et fredelig gammelt hus. Så skulle vi kjøpe noen hyggelige førjuls overraskelser og fant nostalgiske julekalendere og en hyggelig bok til noen(?!). Innimellom tenkte vi på hva mon julefrydkalenderen skulle handle om i år.

I år skal vi skrive om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra! Jeg kommer også til å tenke videre på min egen blogg http://www.indexyourlife.me velkommen innom der også!

Trygve og Solveig