Vi gikk ut fra et hjem der vi hadde blitt stappet med mat fra vi kom til vi gikk. Vi var først litt oppgitt, vertinnen hadde ikke sittet rolig mer enn noen minutter, vi hadde ikke fått snakket med henne og det var jo derfor vi kom, det virket faktisk litt rart å gå på besøk til noen og så sitte og snakke med hverandre mens den vi besøkte sprang ut og inn.

Så husket jeg hva mor engang hadde sagt, det er ikke maten, det er hennes måte å gi på. Det var jo det, en overstrømmende raushet, men hvordan klarer vi å overbevise hverandre om at selv om det er deilig med god mat, så er felleskapet det viktigste? Jeg er selv ganske god til å springe ut og inn og ønske det nest beste for mine gjester.  Det beste er jo noe mer, det jeg egentlig ønsker meg aller mest, det jeg innerst inne ønsker både å få og å gi, det jeg blir gladest for når skjer, er når vi kan gi hverandre tid, ro, samtale,fellesskap.

Den julegaven jeg helst ville gitt til en etter en av hele familien og alle mine venner er et møte, foran et flammende peisbål, med  rolig musikk i bakgrunnen og den tid vi trenger til å snakke, til å være sammen. Den julegaven jeg setter aller mest pris på å få fra mine venner er akkurat det samme.Så kanskje alle julegaver er en erstatning for det, en liten påminning om at vi hører sammen, men ikke det som binder oss sammen?

Og jada, mat skal det bli, te og hjemmebakt brød, kaffe og hjemmebakt kringle. Og, OK da, kanskje en pepperkake? Dem kan jo du ta med?

I år skal vi skrive om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra! Jeg kommer også til å tenke videre på min egen blogg http://www.indexyourlife.me velkommen innom der også!

Trygve og Solveig