Å gi julegaver til hverandre er en nymotens ting. Ikke å gi gaver da, men likeverdigheten i det, den er ny. Hadde vi sett på julegaveriet med en sosialantropologs blikk ville vi kanskje fått problemer med å få det til å stemme med de oppleste og vedtatte grunnene til at folk gir. Til for ikke så lenge siden var julegavene trygt innenfor kategorien veldedighet, sosialt ansvar eller som maktutøvelse eller tegn på respekt. Den som har gir, den som ikke har tar imot. Den som har gir ikke til den som har, hvorfor skulle han det? Verken Sinter Klaas eller nyttårsbarnet eller julenissen har noen forståelse for at du skal gi igjen like mye som du har fått. De gir og vi tar imot, sånn er det. Landeiere gav til leilendinger, bønder til jordarbeidere, fabrikkeiere til ansatte, foreldre til barn og rike til fattige, de som hadde gav til de som ikke hadde.

En eller annen gang sluttet vi med det.
Vi gir fremdeles på oppfordring til de som ikke har og føler det som litt ekstra godt, mens det skulle være det selvfølgeligste av alt.

Det nye er at vi synes det er mest selvfølgelig at vi skal gi til hverandre, selv om vi har alt. Hvorfor det? Det må jo være noe vi vil med gavegiveriet? Første gang vi bodde utenlands i julen foreslo Stig Frode at vi skulle spørre folk hvor mye de hadde tenkt å gi for og så kunne den som hadde tenkt å gi mest overføre det overskytende beløpet til den som hadde tenkt å gi minst.Så ville vi slippe å poste så mange pakker.  Enkelt, og helt logisk, men forslaget ble aldri realitetsdrøftet. Jeg vil gi gaver, men hvorfor?

For meg handler det om å vise de som jeg er glad i at de er sett. Ikke bare som et menneske med behov som skal dekkes, men med egenskaper jeg er glad for og ønsker skal styrkes.Gaven er ikke en ting men en bekreftelse. Aller helst skulle jeg se det glimtet av et håp som mottakeren nesten ikke tør å erkjenne og så gi en gave som lar det komme ut i lyset. Om det er maleutstyr, musikk instrumenter, billetter eller en rar ting som bare jeg vet at er perfekt. Slike visjoner hører drømmeverdenen til, det meste utrolige fantastiske er som regel ikke til salgs, og jakten på det kan ta knekken på julefryden hos den lystigste.

Så til jeg finner utav det synes jeg hjemmestrikkede sokker er det beste jeg kan gi. Først får jeg tenke gode tanker og bønner om og for mottakeren i timevis, mens jeg gir meg selv gleden av å holde på med noe vakkert. Så får jeg gi bort noe som både er nyttig og som sier, jeg vil at du skal være varm og ha det hyggelig! Vil du opprettholde balansen er det helt fint, du trenger ikke strikke selv engang! Du kan jo kjøpe dem av noen som trenger pengene, så blir det virkelig en ordentlig julegave, alle får respekt, alle får like mye som de gir og alle blir varme på tærne! Så til neste år, da skal jeg strikke da!

Det er advent igjen. For noen uker siden gikk Trygve og jeg gjennom gatene i  Lund. Han skulle synge Messias med koret, jeg skulle høre på, og se på den botaniske hagen mens de øvde. Men først skulle vi fika, i søndagsmorgensol i et fredelig gammelt hus. Så skulle vi kjøpe noen hyggelige førjuls overraskelser og fant nostalgiske julekalendere og en hyggelig bok til noen(?!). Innimellom tenkte vi på hva mon julefrydkalenderen skulle handle om i år.

I år skal vi skrive om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra! Jeg kommer også til å tenke videre på min egen blogg http://www.indexyourlife.me velkommen innom der også!

Trygve og Solveig