Vi var på Sutters Fort  for å se hvor “California startet” , iallefall litt av historien da. I verkstedene satt det frivillige og viste oss ulike håndverk. Vi kom i snakk med han som drev med lærarbeider.

“Hva gjør du ellers i livet?” spurte Jane. “Jeg har vært lærer” svarte han. ” Thank you for your service!” sa Jane da umiddelbart. Så snakket de videre og Jane fikk også takk fra ham for sin innsats for neste generasjon. Kjente de hverandre? Nei. Hadde de ikke fått betalt for jobben? Jo, så klart.

Slik var det i Indiana også, både lærere, politi, brannmenn og sosialarbeidere ble takket, jevnlig. Jeg var med i en gruppe mødre som bakte småkaker og delte ut store brett til lærerrommet og til vaktrommet på brannstasjonen til jul, men det viktigste var kanskje å sette ord på takknemlighet og samhørighet.

Jeg er litt for sjenert til å starte en “takk en brannmann” bevegelse i Norge, vi er liksom ikke vant til det. Samtidig er jeg ikke for sjenert til å forvente at andre skal gi en innsats for at jeg og mine skal ha det bra, så jeg trener! Jeg rett og slett øver på å si takk, for den gaven noen gir til oss som felleskap ved å være i tjeneste og til tjeneste for oss alle.

Og så, mens vi sto og snakket og beundret lærarbeidet, lagde denne hyggelige gamle læreren en nøkkelhank til hver av meg og Stig Frode, han gave tilbake med å spørre om oss. Stig Frode har nå en nøkkelhank med stjerne somtakk for visdommen han gir samfunnet gjennom forskningen. Jeg har en nøkkelhank med en stor rose, med fire roser rundt, som takk for å ha brakt fire roser til verden.

Vi hører sammen, så det går fint å takke fremmede også! Takk skal du ha!

I år skal vi skrive om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra! Jeg kommer også til å tenke videre på min egen blogg http://www.indexyourlife.me velkommen innom der også!

Trygve og Solveig