Vintermorgenen er mørk, på gangveien til bussen er det speilblank hålke, stålis. Jeg snur, går inn og tar på brodder. Likevel må jeg gå helt i kanten, på sammentråkket snø. Der ser jeg også mange andre voksnes fotavtrykk. Hvorfor kan de da ikke strø! Et svare strev å holde seg på beina.

Lenger nede i bakken kommer noen barn oppover, på vei til skolen. De går ubesværet midt i veien- jeg hører de snakker om hemmeligheter de har laget og gjemt på rommet sitt til jul. De vet nok ikke hvor vondt det er å brekke noe, tenker jeg, og hos dem blir det vel jul selv om de skulle sitte med gips på, tenker jeg videre.

Så kommer jeg til et stykke som er bedre opplyst. Da ser jeg det. Vi voksne har stolt på den negative erfaringen, at her er det alltid glatt. Barna hadde bare holdt seg til den andre halvparten av veien, der det faktisk var strødd.

Kan hende er det slik ellers i livet også? Vi voksne har så mye historie med oss på glattisen, vi er så opptatt av alt som skal gjøres og alt vi trengs til. Barnlig tillit er derimot å forvente at noen har gjort klart og at de kommer sikkert frem. Det er jo slik at vi voksne har ansvar for å sikre veien for barna, det er vi som skal legge til rette, men når veien først er strødd, kan jo også vi som ikke har strødd bruke den. Om vi altså ser oss om lenge nok til å se det.

Noen ganger, kanskje særlig før jul, kan det være lurt å stoppe ekstra og se om det finnes en strødd vei. Kan hende er det slik at vi voksne trenger å øve oss i tillit til at det finnes andre som vil oss vel. Vi trenger ikke alltid balansere i grøftekanten alene.

Kan det være slik at adventssangen om å ” berede vei for Herren” ikke bare handler om ham som skal komme oss i møte, men at vi skal få lage en god og farbar vei for hverandre også?  Ta en runde og strø på den islagte vinterveien vi vandrer fra hver en krok til Betlehem, eller til og med oppdage at det alt er strødd.