23. desember – Et steg i stillhet

lillejulaften

Jeg tror kanskje lille juleaften var den travleste dagen da vi vokste opp. Den mest rotete, den mest hemmelighetsfulle, den mest kaotiske, den dagen som umulig kunne ende i et julepyntet hus og julefred og lykke. Men det gjorde den. Alltid. Det var ikke den dagen det  var rom for å sette seg i en krok med en bok for eksempel, og si, “vil gjerne ha det litt stille nå jeg”. Nei da sto vinduene åpne for lufting, julemusikken surret på platespilleren og oppgavene sto i kø for alle.

Senere ble det vel akkurat likt. Jeg har jobbet målbevisst for at det ikke skal være stress, at det skal være glade gjøremål, at alle skal fryde seg over å være på juleskaper laget. Jeg har lagt inn tid til tur i marka, jeg har begynt å pynte tidligere så det ikke skal bli julenattsmas. Vi har venner som alltid kommer på kaffe på lillejulaften og vi har god tid til å prate med dem. Jeg serverer god pinnekjøttmiddag på kvelden for å signalisere at nå roer vi ned, nå er det klart til jul, samme hvordan det er. Men stillhet?

Under sjakk VM i høst hørte jeg en mental trener si at  den eneste måten å konsentrere seg skikkelig på, å være så tilstede at en kunne yte på topp, var å trene på å tenke på ingenting. De beste kunne tenke på absolutt ingenting i 12 sekunder. Se det- da må det vel være stille inni dem da? Eller er de stille som en stålfjær spent til de ytterste? Er det ikke stillhet, men en eneste stor kraftkonsentrasjon?

Mange slags stillhet er godt. Vi trenger stillhet fra mas og kjas og forventinger vi ikke kan leve opp til. Vi trenger stillhet fra angst og uro. Vi trenger stillhet fra støy og kaos. Men trenger vi stillhet til å tenke på ingenting?

For meg har julestillhet to kvaliteter.Først er det den travle stillheten, som er kraften i å konsentrere seg om en oppgave, selv om den er satt sammen av mange små, den felles stillheten i å hver for seg gjøre det som blir stort sammen. Dette er stillheten som er tilfredsheten over å kjenne at jeg er akkurat der jeg skal være, midt i den gode juletravelheten.

Så kommer den rolige stillheten. Den helt egne kvaliteten i den allment aksepterte sannheten at det meste kan vente til etter jul, ingen ting haster. Det er ikke små øyeblikk av stillhet i travle hverdager, men muligheten til lange fredfylte kvelder foran peisen, tidlige morgener foran juletreet når hele huset sover, formiddagsturer på måfå i snødekt juleskog, det er den gode stillheten når hjertet er stille, fordi det er fylt av fryd.

Lille julaften er høydepunktet for den travle, men fredfylte stillheten og starten på den rolige, frydefulle stillheten. Men tenke på ingenting- nei det skal jeg ikke gjøre før jeg er ferdig med å tenke på alle de gode, glade, fredfulle og frydefulle tingene i livet mitt. Nå skal jeg juble Joy to the World, av full hals med Mahalia Jackson og kjenne at nå, midt i alt, er hjertet frydefullt stille, tilstede.

Advertisements

18.desember- gi oss fred

IMG_8339 julekrybbe fra OberammergauSist uke så jeg Malala vinke til fakkeltoget. Ranke, modige, kloke, unge Malala.Med sikkerhetsvakter og politi rundt seg og drapstrusler hengende over seg, alltid.

Deretter gikk jeg på julemarkedet, nøt lukten av gløgg og brente mandler. Snakket med julenissen og kjøpte gaver.

Noen dager etterpå var jeg i Berlin. Utstilling av verdens vakreste julekrybber, med den ene Maria vakrere enn den andre, og mange utgaver av lubne, smilende Jesus barn. Midt i står en liten utbombet kirke, FN soldater i blå hjelmer kneler på trappen. Langt inne, mellom søylene kan vi skimte en liten, men hellig, familie som røker seg sammen om det store underet Jesus. På ruinene står det skrevet Donaci la pace med skjeve grafitti bokstaver.

IMG_8307familie MinskSå går vi til Holocaust minnesmerket. Oppe i dagslyset har en motefotograf funnet ut at dette er stedet for å fotografere neste års sommermote. Under jorden følger vi historien. Jeg fester meg ved alle bildene av lykkelige små familier, mor, far, barn, som like etterpå ble transportert bort og drept.

IMG_8312absurdSå går vi på julemarkedet og ser på håndskårne krybbefigurer, både den hellige familien og alle de lystige landsbyboerne  og scenene fra dagliglivet som omgir slike krybber. Vi så bare en scene som viste Maria, Josef og Jesus på flukt.

Vi nøt lukten av gløgg og tørkede epleskiver, vi snakket med et vandrende juletre og vi kjøpte gaver.

I dag og hver dag hører vi historier om barn på flukt og familier i redsel, om krig og terror. Hva er da det viktigste? Skal vi la være å være glade fordi gleden kan tas fra oss? Gir vi verden fred ved å tenke på hvor forferdelig krigen er?

Jeg tror Jesus kom som et lite barn for å holde fram for oss at Guds plass er i det skjøreste, svakeste. Det gjør familielykke og glade, trygge samfunn, uendelig dyrebart og verdt å hegne om.

Jeg tror at vi også må vise hverandre gleden og skjønnheten, det store og vakre, det lille og uendelig sårbare. Ikke for å lulle oss inn i klisjeer og glansbilder, men for å gi hverandre mot og styrke, for å minne hverandre om hva vi vil bygge sammen, hva vi vil verne om og hva som gjør livet verdt å leve og freden verdt å sloss for.

Samtidig som vi våger å stå ranke, modige, kloke og imøtegå dem som vil ta livet, gleden og freden fra oss.

Vi vil gi hverandre fred.

IMG_8363snøgrein

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

12. desember – Det er herlig å få!

20131211-212118.jpg

Som jeg skrev her om dagen: Julen handler ikke bare om å gi. Det handler også om å få, om å ta i mot.

Nei, jeg mener ikke fysiske pakker nå, og har heller ikke tenkt å bli aldeles teologisk ennå – det er tross alt bare den 12. desember …

Men for meg har alltid selve advents- og juletiden vært en enorm gave. En herlig, lysglitrende tid! En tid på slutten av årets kjas og mas for å senke skuldrene og løfte blikket, åpne hjertene mot hverandre og ørene mot julesangene. Være sammen og finne på hyggelige ting for hverandre, spise deilig mat, synge i kirken, spille spill, gå turer i gnistrende snøvær før man kommer inn og gjør mer hyggelig sammen. Hvilket himmelsk pusterom i året!

Men i år! I år har jeg vært stresset, sliten og molefunken i desember og tenkt at: Jul – det har jeg ikke overskudd til å ha! Ikke nå! Har ikke tid! Bah! Humbug!!

Da vi satt på korøvelsen i går (som jeg selvsagt egentlig ikke hadde tid til å gå på), fikk vi utdelt “Jul, jul, strålande jul” for å øve til årets julekonsert. Og så sang vi:

Kom, kom, signade jul! Sänk dina vita vingar
över stridernas blod och larm, över all suckan ur människobarm,
över de släkten, som gå till ro, över de ungas dagande bo!
Kom, kom, signade jul! Sänk dina vita vingar!

Og der er det jo. Om jeg skal få julen som en gave igjen, så må jeg bare ta den imot. Den er her nå, snart, rett rundt hjørnet.

*********

I år skriver om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra!

Solveig og Trygve