Som jeg skrev her om dagen: Julen handler ikke bare om å gi. Det handler også om å få, om å ta i mot.

Nei, jeg mener ikke fysiske pakker nå, og har heller ikke tenkt å bli aldeles teologisk ennå – det er tross alt bare den 12. desember …

Men for meg har alltid selve advents- og juletiden vært en enorm gave. En herlig, lysglitrende tid! En tid på slutten av årets kjas og mas for å senke skuldrene og løfte blikket, åpne hjertene mot hverandre og ørene mot julesangene. Være sammen og finne på hyggelige ting for hverandre, spise deilig mat, synge i kirken, spille spill, gå turer i gnistrende snøvær før man kommer inn og gjør mer hyggelig sammen. Hvilket himmelsk pusterom i året!

Men i år! I år har jeg vært stresset, sliten og molefunken i desember og tenkt at: Jul – det har jeg ikke overskudd til å ha! Ikke nå! Har ikke tid! Bah! Humbug!!

Da vi satt på korøvelsen i går (som jeg selvsagt egentlig ikke hadde tid til å gå på), fikk vi utdelt “Jul, jul, strålande jul” for å øve til årets julekonsert. Og så sang vi:

Kom, kom, signade jul! Sänk dina vita vingar
över stridernas blod och larm, över all suckan ur människobarm,
över de släkten, som gå till ro, över de ungas dagande bo!
Kom, kom, signade jul! Sänk dina vita vingar!

Og der er det jo. Om jeg skal få julen som en gave igjen, så må jeg bare ta den imot. Den er her nå, snart, rett rundt hjørnet.

*********

I år skriver om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra!

Solveig og Trygve