19.desember- brød på vannet

IMG_8153 kransiveien

Så snart det var advent var jeg igang med å henge ut eviggrønn pynt og lys i trærne. Det er så deilig å komme gående hjem i desember og se lysene i hagen ønske oss velkommen hjem. Det glitrer så fint på busker og hekker, rundt dører og vinduer langs hele gata.

Først av at hang jeg ut dørkransen som skal ønske alle velkommen til oss. Rik på symboler, det eviggrønne minner om det evige liv og om det som kan vokse selv når alt rundt er kaldt og dødt. Lysene forteller om håp i mørketid og kransens form sier oss at noe varer evig. Nå ja, fint det. Dagen etter skulle jeg gå inn den samme døren. Jeg lette etterdørhåndtaket, fikk ikke ordentlig fatt på det og plutselig datt kransen ned.

Det er vel ikke sånn ellers? At vi pynter og styrer så mye at gjestene ikke kan finne veien inn uten å ødelegge. Lager vi kulisser? Eller er symboler og tradisjoner livskraftige og står for en støyt?

I boken “The Gift” leser jeg at for mange kulturer blir en gave ødelagt av å holdes for seg selv. Vi husker jo hvordan det går med Askeladden og de gode hjelperne, og med gutten med brød og fisker i Bibelen. Det er den som deler som både får hjelp og blir til velsignelse. Et underlig Bibelsitat (Forkynneren 11,1)sier det slik: Kast ditt brød på vannet, og det kommer igjen. Gaver er ikke gitt for å hamstres, men for å deles.

Montro om forskjellen er der, det er meningen å gi så mye vi kan, og litt til, hele året og også til jul, uten å tenke for hardt på nytten. Mens vi ofte tenker på hvordan gaven blir tatt imot, eller som Trygve skrev tidligere, vi tenker etter om mottakeren kan nyttiggjøre seg gaven. Det er ikke vår oppgave. Vår jobb er å gi. Som å kaste brød på vannet, selv når vi ikke ser nytten i det? Eller som i julesangen:

“Gi til du blir tom og arm, intet skal du miste, gi til du blir rik og varm, rikest på det siste”

 Det er bare så vanskelig å dele gjennom en dør som ikke kan åpnes, selv om den er julefin.

Nå har jeg flyttet kransen til veggen, og laget girlander til døra. Da oppdaget jeg at det blokkerte for avisboksen så det ble vanskelig å ta inn nytt fra verden, men det er en annen historie. Foreløbig har jeg nok med å trene på å gi, uten tanke på annet enn å gi og å dele.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

18.desember- gi oss fred

IMG_8339 julekrybbe fra OberammergauSist uke så jeg Malala vinke til fakkeltoget. Ranke, modige, kloke, unge Malala.Med sikkerhetsvakter og politi rundt seg og drapstrusler hengende over seg, alltid.

Deretter gikk jeg på julemarkedet, nøt lukten av gløgg og brente mandler. Snakket med julenissen og kjøpte gaver.

Noen dager etterpå var jeg i Berlin. Utstilling av verdens vakreste julekrybber, med den ene Maria vakrere enn den andre, og mange utgaver av lubne, smilende Jesus barn. Midt i står en liten utbombet kirke, FN soldater i blå hjelmer kneler på trappen. Langt inne, mellom søylene kan vi skimte en liten, men hellig, familie som røker seg sammen om det store underet Jesus. På ruinene står det skrevet Donaci la pace med skjeve grafitti bokstaver.

IMG_8307familie MinskSå går vi til Holocaust minnesmerket. Oppe i dagslyset har en motefotograf funnet ut at dette er stedet for å fotografere neste års sommermote. Under jorden følger vi historien. Jeg fester meg ved alle bildene av lykkelige små familier, mor, far, barn, som like etterpå ble transportert bort og drept.

IMG_8312absurdSå går vi på julemarkedet og ser på håndskårne krybbefigurer, både den hellige familien og alle de lystige landsbyboerne  og scenene fra dagliglivet som omgir slike krybber. Vi så bare en scene som viste Maria, Josef og Jesus på flukt.

Vi nøt lukten av gløgg og tørkede epleskiver, vi snakket med et vandrende juletre og vi kjøpte gaver.

I dag og hver dag hører vi historier om barn på flukt og familier i redsel, om krig og terror. Hva er da det viktigste? Skal vi la være å være glade fordi gleden kan tas fra oss? Gir vi verden fred ved å tenke på hvor forferdelig krigen er?

Jeg tror Jesus kom som et lite barn for å holde fram for oss at Guds plass er i det skjøreste, svakeste. Det gjør familielykke og glade, trygge samfunn, uendelig dyrebart og verdt å hegne om.

Jeg tror at vi også må vise hverandre gleden og skjønnheten, det store og vakre, det lille og uendelig sårbare. Ikke for å lulle oss inn i klisjeer og glansbilder, men for å gi hverandre mot og styrke, for å minne hverandre om hva vi vil bygge sammen, hva vi vil verne om og hva som gjør livet verdt å leve og freden verdt å sloss for.

Samtidig som vi våger å stå ranke, modige, kloke og imøtegå dem som vil ta livet, gleden og freden fra oss.

Vi vil gi hverandre fred.

IMG_8363snøgrein

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

17.desember- litt mer ro

IMG_8364snøgrein med solDet er den vidunderligste, vakreste vintermorgen. Drosjen skal hente meg klokken seks, men jeg går ut allerede kvart på for å være i eventyret. Dypblå himmel, knakende, glitrende snø, julelys på snøtunge trær. En katt som lister seg hjem.

Fryd og fred. Lettere euforisk deler jeg begeistringen med sjåføren. Jeg blir litt deprimert av julen jeg, sier han. Å? Etter en stund fortsetter han, jeg vil så gjerne at det skal være rolig og godt, men når alle rundt meg bare fyker rundt og stresser, så forstyrrer de meg, og det skulle jeg ønske de ikke gjorde.

Vi snakker videre. Vi er jo enige om at det ikke er stress og mas og kjas som lager julen, at det er viktig å prioritere.

Jeg har fått noe å tenke på, er det virkelig sant at jeg kan ødelegge andres ro ved at jeg lar meg ha det travelt?

Jeg tror at hvert enkelt menneske må finne ro i egen sjel, i egne prioriteringer og valg. Men jeg tror også at jeg har et ansvar for ikke å skape støy som gir andre uro.

Kanskje jeg gir andre best ro når jeg har ro i meg selv?

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

16.desember- ro

IMG_8333 julemarkedJeg sitter på flyplassen og leser en overskrift.

“Det vi lengter etter, men som ingen kan gi, er ro”

Og så kommer reklamen for alle stedene du kan kjøpe ro, i form av ferdige turer til fjell og vidde og strand og hav. Men hva med nå? Tenker jeg.

Hvis vi alle lengter etter ro, må vi da kunne klare å gi det til hverandre?

Jeg tenker etter, hva slags ro er det jeg vil ha? Skal det være tyst og stille?

Akkurat nå knitrer det i peisen, der Stig Frode har tent opp. Juleoratoriet toner. Vi sitter med hver våre sysler, av og til veksler vi noen ord. Hunden sover med små grynt.

Mange lyder, men helt rolig. Ingen krav eller forventinger som må oppfylles akkurat nå.

Ingen avbrudd, ikke noe mas.

Er det sant at vi ikke kan gi hverandre ro?

Det kommer ikke av seg selv, men vi kan gjøre det, midt i våre travle velsignet rike liv kan vi si, det er nok nå, pust inn, pust ut, ta det med ro, det er nok for idag.

Raushet, respekt, kjærlighet til dem omkring meg, til meg selv- jo jeg kan veldig ofte velge å gi ro, tenker jeg. Veldig ofte kan jeg også ta imot andres ønske om å gi meg ro, men jeg må velge det.

Er det ikke ofte sånn, det vi lengter etter ligger klart foran oss?

Ro, ja det vil jeg gi til jul.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

15.desember- fort gjort

IMG_8339 julekrybbe fra OberammergauPå barneskolen så vi bildebånd. Lysbilder på rull med lydbånd til. To lærere måtte til, en til lyd og en til bilde. Jeg husker  da vi satt målløse og så en tegner gi liv til fuglene på Dovrefjell. Se så fort han tegner, han er god! Få se en gang til! Vips, noen streker og der var fuglen. Vi hadde ikke begrep om at det skjedde noe mellom bildene.

Så trente vi på å tegne katter, det var lettest. Den som tegnet fortest måtte tegne samme katt i alle minnebøker, å så flink! De som ikke hadde trent, skjønte slett ikke hvor mange rare katter som var tegnet før streken satt.

Da jeg begynte å quilte spurte jeg mine quiltevenninner, hva er trikset, hvordan får dere det til? De så rart på meg: det er ikke noe triks, du må bare gjøre det om og om igjen. Jeg vet det nå, ingen ting som er verdt å gjøre er fort gjort. Ingen som vil skape noe som er verdt å ha tryller det frem ved et vips.

IMG_8338 treskjærerLenge trodde jeg at alle ville bli glad for å få hjemmelagde gaver. Jeg tenkte alle skjønte hvor mange gode tanker du rekker å tenke om mottakkeren mens du strikker en sokk. Jeg var sikker på at alle følte seg sett og verdsatt ved å få noe jeg hadde designet og skapt selv.

Det er ikke slik. Jeg vet nå at den som ikke selv møysommelig har utviklet evner og bygd opp kompetanse og kunnskap på et felt ikke har mulighet til å forstå hva som skal til.

Det er helt greit.

Den som tror at en hjemmelaget gave er en lettvint og billig måte å komme unna gaveforpliktelsen på skal slippe å få en. Den som tror det føler seg nemlig ikke verdsatt ved en gave som de tenker er “fort gjort”.

Og det er vel det handler om? Når jeg gir sier jeg ikke se på meg så flink jeg er!
Jeg håper at mottakeren skal se at gaven sier: Jeg ser deg og bryr meg om deg!

Da får jeg heller kjøpe noe, selv om det skulle være fort gjort.

Og det er bra, for da får jeg tid til å glede meg selv med å lage noe som er svært langsomt og langt fra fort gjort. Finner jeg den rette mottakeren kan det til og med hende at jeg gir det bort, men ikke til denne julen. Så fort gjort er det ikke.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

14.desember- glede

IMG_8335 julemann

Så fint juletre! I det jeg tenker det snur det seg rundt og stråler mot oss. Ungene flokker seg rundt, treet kaster godteri og ler.

Jeg kan mer enn å være tre, sier treet og strør kunstig snø over alle i nærheten:

Jeg kan snø!

Jeg kan komme hjem til deg og steke gås!

Jeg kan ta oppvasken!

Og klokken seks skal jeg være et snøfnugg!

Kom og se!

Så overraskende, så anderledes, så julete og så gledelig.

Montro hva som skjer om vi gir av oss selv like intenst og fantasifullt?

I dag ristet jeg kunstig snø ut av håret, gleden jeg ble gitt skal ikke ristes bort.

IMG_8224fantasi einstein

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

13. desember – Hobbit gaver

IMG_8107hjemtiljul

Det er så koselig med hobbiter…..det er bare en rar ting, de gir gavene sine videre. Går det an det da? blir ikke folk fornærmet?

Idag fikk jeg en fin blomsteroppsats i jobbsammenheng, og ble veldig glad. Men så skal jeg ut og reise og gav den videre med det samme.

Det hadde jeg jo aldri gjort med noe jeg hadde fått fra mannen min, fra barna, fra familien, fra venner…ja hvor går grensen?

Det rare er i grunnen at vi synes det er rart. De som tenker og forsker og undersøker sånt har nemlig slått fast at i mange såkalt primitive kulturer skal gaver gis videre. Det som er skikkelig Fy-fy er å beholde en gave uten å dele, uten å la andre ta del i den.

Selve delingen og videreformidlingen har ulike former. Bronislaw Malinowski forteller om Massim folket som har to gaver, armskjell og skjellhalsbånd. De gis bort etter Kula reglene: Damer bærer halsbånd, disse skal gis videre med solen og byttes i en armring. Herrer bærer armringer som altså skal gis motsols i bytte med halsbånd  Og det er ingen ringdans på samme slette vi snakker om. Nei her padles det avgårde i kano, over lange strekninger, til angitte landsbyer som er din gavekrets.Du kan bruke gaven en stund, men det er utrolig smålig å beholde den.

Dette folket holdes altså sammen av en rekke nesten verdiløse, brukte ting som stadig sirkuleres og som mottas med stor takk? Eller de holdes sammen av et stadig fornyet pant på gjensidig forpliktelse og vissheten om at de andre  er der for meg.

De første europeerne som etablerte seg i USA fikk gaver av indianerne. Så flott, den vil jeg ha og kanskje sende hjem til England tenkte de. Indianerne derimot ble urolige, når skulle de får gaven til bake? Hva slags gjerrige folk var det som hadde kommet til dem, som beholdt gaver?

Så gikk de og sa ifra. Kremt, kremt, er det ikke på tide at du gir oss gaven tilbake?

Det er vel ikke mer å vente av primitive, de forstår ikke eiendomsretten, sa nybyggerne, ristet på hodet og kaller det fremdeles en Indian gift, når noen venter gjengjeld.

Her er det mye å fundere på, men jeg undres. Hva trenger vi som samfunn mest, gaver som skal vise at noen har mye, eller gaver som understreker at vi er avhengige av hverandre?

Så tenker jeg at vi har gitt et individuelt og materielt perspektiv på gavegivningen.Vi kan lett tro at prisen sier noe om hvor glade vi er i hverandre. Det “å bli gitt noe” mister egenverdien. Om å gi var det viktigste kunne tingen bare være et symbol, kunne det ikke? Når det nå er sånn at vi har alt vi trenger?

Har vi blitt så fattige og selvopptatte at vi bare skjønner det som kan telles?

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

8.desember- er det tanken som teller?

IMG_8183 piggtråd

Det er lettest å gi julegaver til dem som har det like bra som meg. Da kan jeg kjøpe eller lage eller tenke ut noe symbolsk. Og så vet vi at den andre ikke er avhengig av oss for å ha det bra.

Gaven handler om samhold, fellesskap, tilhørighet og ja, da er det den tanken som teller. Gaven er ikke nødvendigvis så verdifull, men det at jeg gir betyr at jeg ønsker mottakeren skal ha en relasjon til meg. Det er bare fintenkningen som er vanskelig, hvis tanken teller bør jo mottakeren kunne skjønne hva jeg har tenkt.

Men så er det de gavene som gjør en forskjell. De gavene som jeg har en moralsk forpliktelse og et fellesmenneskelig ansvar for å gi. Det er vanskelig. Da er det ikke så nøye med tankene. Jeg kan tenke sinte tanker, glade tanker, gjerrige tanker og rause tanker. Betyr ingen ting. Jeg tror ikke engang det er så viktig for den som er i nød hvor mye jeg tenker meg om, bare jeg deler.

Kan hende det er derfor det er så vanskelig å vite hva som er den rette gaven. Når det ikke handler om en lik relasjon, da er det kanskje ikke julegaver vi snakker om lenger men om at vi tviholder på noe som er for mye for oss, som hvis verden var rettferdig ikke var vårt i det heletatt. En ting er de store sosiale forskjellene, men hva med alt vi har som er mer enn nok?

Dele, fordele, forvalte og gi videre som en nødvendig konsekvens av å ha. En relasjon der verken takknemlighet eller gjengjeld har noe å si.

Da er det ikke lenger tanken som teller, likevel tenker jeg på det, uten å dele ut “halvdelen av alt jeg eier”. Rart det.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

7. desember – å gi er et gjøreord

IMG_8187 streetlight

Den viktigste grunnen til at jeg skriver om å gi i år er at jeg har fundert og lest og tenkt igjen sammen med boken The Gift av Lewis Hyde. Så mye interessant, økonomi, antropologi, sosiologi, historie, teologi koblet med litteraturvitenskap. Så mye nytt å forstå og tenke på! Men å gi er ikke en akademisk øvelse eller egentlig et sosiologisk fenomen.

Da vi lært om ordene og grammatikken het verbene Gjøreord og substantivene Navnord.

Lettere da, Et gjøre ord er noe du gjør. Ikke teori altså, bare gi! Det er bedre å gi enn å tenke på det!

Bildet er fra helgens loppemarked til inntekt for Streetlight. Den utrolige historien om ungdommen Erlend Johannessen som så nøden blant gatebarn i Tacloban på Philipinene, forlot alt i Trondheim og startet et arbeid for dem. Ifjor mistet de alt det materielle under tyfonen. Prøv selv å ta vare på 50 barn uten noe å gi dem.

Da er det ikke rom for teori for oss andre, det er bare å gi.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.

5.desember- når er nok nok?

P1040077 for mye

Skal gaver være oppdragende?

Da vi bodde i Nederland møtte vi Sinter Klaas. Ettersom vi ikke hadde noen egne tradisjoner om det valgte vi å ta opp de gamle definisjonene. Selv om Sinter Klaas feiringen nå er like full av gaver som vår jul var det en gang de aller snilleste barna kunne håpe på “noe godt å spise, noe å lese og noe rart” i treskoen sin på morgenen den 5. desember. Så vi gjør det slik, det er morsomt å prøve å finne på noe begrenset av de kriteriene.

Hver jul er det noen som sier at nå, nå har gavehysteriet tatt overhånd, det er alt for mye. Jeg vet at om noen av dem fikk se oppi de eskene jeg pakkker bort på bildet her så ville de tenke at jeg har alt for mye. For ikke å snakke om hvis de så all julepynten og ja, alle de rare tingene som lå oppi de 17 eskene vi hadde med fra Amerika. Men skal vi oppdra hverandre ved å si at du har så mye at du trenger ikke mer? Jeg vil ikke gi deg gaver for du trenger ingen ting?

Jeg undres om ikke giveren er den som er overvunnet av materialisme da. Hvis det må være en ting som er en gave. Jeg tenker vi alltid skal være lydhøre for hverandres behov og gjerne gi ting om det trengs, men jeg tror ikke vi gir hverandre julegaver fordi vi trenger det, men fordi vi trenger hverandre.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.