Det er så koselig med hobbiter…..det er bare en rar ting, de gir gavene sine videre. Går det an det da? blir ikke folk fornærmet?

Idag fikk jeg en fin blomsteroppsats i jobbsammenheng, og ble veldig glad. Men så skal jeg ut og reise og gav den videre med det samme.

Det hadde jeg jo aldri gjort med noe jeg hadde fått fra mannen min, fra barna, fra familien, fra venner…ja hvor går grensen?

Det rare er i grunnen at vi synes det er rart. De som tenker og forsker og undersøker sånt har nemlig slått fast at i mange såkalt primitive kulturer skal gaver gis videre. Det som er skikkelig Fy-fy er å beholde en gave uten å dele, uten å la andre ta del i den.

Selve delingen og videreformidlingen har ulike former. Bronislaw Malinowski forteller om Massim folket som har to gaver, armskjell og skjellhalsbånd. De gis bort etter Kula reglene: Damer bærer halsbånd, disse skal gis videre med solen og byttes i en armring. Herrer bærer armringer som altså skal gis motsols i bytte med halsbånd  Og det er ingen ringdans på samme slette vi snakker om. Nei her padles det avgårde i kano, over lange strekninger, til angitte landsbyer som er din gavekrets.Du kan bruke gaven en stund, men det er utrolig smålig å beholde den.

Dette folket holdes altså sammen av en rekke nesten verdiløse, brukte ting som stadig sirkuleres og som mottas med stor takk? Eller de holdes sammen av et stadig fornyet pant på gjensidig forpliktelse og vissheten om at de andre  er der for meg.

De første europeerne som etablerte seg i USA fikk gaver av indianerne. Så flott, den vil jeg ha og kanskje sende hjem til England tenkte de. Indianerne derimot ble urolige, når skulle de får gaven til bake? Hva slags gjerrige folk var det som hadde kommet til dem, som beholdt gaver?

Så gikk de og sa ifra. Kremt, kremt, er det ikke på tide at du gir oss gaven tilbake?

Det er vel ikke mer å vente av primitive, de forstår ikke eiendomsretten, sa nybyggerne, ristet på hodet og kaller det fremdeles en Indian gift, når noen venter gjengjeld.

Her er det mye å fundere på, men jeg undres. Hva trenger vi som samfunn mest, gaver som skal vise at noen har mye, eller gaver som understreker at vi er avhengige av hverandre?

Så tenker jeg at vi har gitt et individuelt og materielt perspektiv på gavegivningen.Vi kan lett tro at prisen sier noe om hvor glade vi er i hverandre. Det “å bli gitt noe” mister egenverdien. Om å gi var det viktigste kunne tingen bare være et symbol, kunne det ikke? Når det nå er sånn at vi har alt vi trenger?

Har vi blitt så fattige og selvopptatte at vi bare skjønner det som kan telles?

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.