Det er lettest å gi julegaver til dem som har det like bra som meg. Da kan jeg kjøpe eller lage eller tenke ut noe symbolsk. Og så vet vi at den andre ikke er avhengig av oss for å ha det bra.

Gaven handler om samhold, fellesskap, tilhørighet og ja, da er det den tanken som teller. Gaven er ikke nødvendigvis så verdifull, men det at jeg gir betyr at jeg ønsker mottakeren skal ha en relasjon til meg. Det er bare fintenkningen som er vanskelig, hvis tanken teller bør jo mottakeren kunne skjønne hva jeg har tenkt.

Men så er det de gavene som gjør en forskjell. De gavene som jeg har en moralsk forpliktelse og et fellesmenneskelig ansvar for å gi. Det er vanskelig. Da er det ikke så nøye med tankene. Jeg kan tenke sinte tanker, glade tanker, gjerrige tanker og rause tanker. Betyr ingen ting. Jeg tror ikke engang det er så viktig for den som er i nød hvor mye jeg tenker meg om, bare jeg deler.

Kan hende det er derfor det er så vanskelig å vite hva som er den rette gaven. Når det ikke handler om en lik relasjon, da er det kanskje ikke julegaver vi snakker om lenger men om at vi tviholder på noe som er for mye for oss, som hvis verden var rettferdig ikke var vårt i det heletatt. En ting er de store sosiale forskjellene, men hva med alt vi har som er mer enn nok?

Dele, fordele, forvalte og gi videre som en nødvendig konsekvens av å ha. En relasjon der verken takknemlighet eller gjengjeld har noe å si.

Da er det ikke lenger tanken som teller, likevel tenker jeg på det, uten å dele ut “halvdelen av alt jeg eier”. Rart det.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det fjerde året vi skriver og i år funderer vi på dette med å gi.