For 30 år siden hadde jeg nok ikke latt den ligge der.

Hele dagen hadde jeg sprunget opp og ned trapper ut og inn dører og frem og tilbake mellom stue og kjøkken. For første gang skulle vi ha stort juleselskap, i vårt eget nye hus.

Selvfølgelig skulle gjestene føle seg så velkomne som ingen gang før.

Og så klart skulle alle kjenne seg sett og ivaretatt med god mat og gjennompyntet hus.

Den nedarvede sjekklisten var sjekket. Barn og hus var rent, pyntet og striglet. Alle duker var nystrøket. Alle staker hadde nye lys. Alle bøker sto pent i hyllen sin. Ingen leker og ikke noe rot lå fremme. Lyktene var tent på trappen.

Maten var klar. Helstekt fisk, juleskinke og hjemmelaget sild. Juletrekaker og pepperkakebamser. Frukt og sjokolade.

Bare et siste raskt sveip over gulvene så var jeg klar.

Og gjestene kom, og de spiste og sang, og lo og pratet. Riktig langt ute på kvelden gikk de hjem. Vi ryddet det grøvste og skulle slappe av litt i det julefine huset vårt. Da så jeg det, under kjøkken benken lå det noe med store ikke-glitrende øyne. Lett å se når du først satte deg ned. Det eneste punktet min mors sjekkeliste ikke hadde tenkt på å ta med, “hvor er fisken?”

For der lå hodet til laksen, rett under kjøkkenbenken.

Først ble jeg lei meg. Alt hadde jo vært så perfekt! Så ble jeg glad, det hadde jo fremdeles vært en flott kveld, selv med fisk i kroken.

Siden har jeg tenkt, hvorfor sa ingen fra? Enten var det ingen som så det, eller så synes de ikke det gjorde noe eller så synes de igrunnen det var helt normalt. Ikke vet jeg, jeg har iallefall lært at både til jul og går det lettere om jeg er raus nok til å gi meg selv litt slingringsmonn, med rom for et fiskehode.

Både i mitt eget liv og i andres kan det gjøre seg å finne fisken og så si, hva så?

Eller kanskje,  jeg hadde nok nå også plukket opp fisken….hvis ikke Ruffy fant den først. Det er nok av andre ting som viser at julelivet leves midt i det vanlige livet.

Julefryd er aventkalenderen for oss som ønsker fred, fryd, glede og hvile i advents og juletiden. Dette er det femte året vi, Trygve og Solveig, skriver og i år funderer vi på dette med minner og tradisjoner og litt til.