Julestemningen er litt som en vårforelskelse. En herlig varm følelse, men flyktig som en sommerfugl. Plutselig faller følelsene i det rette sporet, slik at alt med ett føles helt riktig og fantastisk.

Men i motsetning til vårforelskelsen, som vi lar dukke overraskende opp ut av intet, så skal og må juleforelskelsen være på plass til den 24. desember, enten den vil det eller ikke! Nå er det jo jul, og da skal det sannelig føles at det er jul også!

Det er i juleminnenes skattkammer at julestemningen vokser fram. Gjennom jul etter jul har det lagret seg juleminne på juleminne som forteller: Akkurat slik er det når det er jul. Men det er ikke alltid så lett å vite hvilket minne som vil virke som et trylleord akkurat i år, akkurat for deg, og vekke denne flyktige, vidunderlige følelsen. Følelser bygger ofte på ubevisste ting, og tenker man for mye på saken, så kommer det slett ikke noen stemning eller følelse. Og kanskje er det bare en liten detalj av et minne som egentlig gir følelsen – en duft av surkål som varmes, et par akkorder i en julesang, den svake klirringen fra julepynten i granen?

Sånn at vi kan være så sikre som mulig på at julestemningen inntrer, finner vi derfor fram så mange juleminner og stemningsreferanser som vi bare kan. Vi vil jo så gjerne kjenne på den elskede julestemningen igjen, føle oss hjemme og velkommen inn i julens inderlige favn. Så vi graver i kistene med julesymboler, og dynger på. Tar i bruk tradisjon etter tradisjon, setter den samme pynten på samme sted, lager den samme maten så de samme dufter og smaker kommer til rett tid, spiller den samme musikken – og DER kom julestemningen og SÅ ble det jul! Forhåpentligvis. Men som med følelser flest kan man jo aldri være helt sikker. Kanskje ble det ikke noen særlig julestemning alikevel? Vil alt rakne da?

Det er jo dessverre slik at når vi prøver å vekke de samme følelsene på akkurat samme vis, gang etter gang, så minsker faktisk sannsynligheten for at vi skal lykkes. Når det gjelder følelser, så kan faktisk den stadig gjentatte stimulansen føre til at de følelsesmessige reaksjonene svekkes istedet for å styrkes. Kanskje det er derfor mange voksne sier at julen ikke betyr noe for dem, – kanskje de bare ganske enkelt har “brukt opp” de kjente stimulansene? Gravingene i de gamle juleminnenes skattkiste har mistet sin effekt som stemningsskaper, man reagerer ganske enkelt ikke på disse stimulansene lenger. Er julen slutt for deg da?

Men – det var ikke alltid sånn! Da man var barn, hadde man ingen forutatte meninger om hvordan julen skulle være. Alt tok man imot akkurat slik det var, og man lot julen vokste fram i all sin magiske skjønnhet fra dag til dag, fra time til time. Julen bestod ikke av bleke juleminner som man skulle prøve å blåse liv i, men derimot av friske, skinnende nye juleopplevelser.

Det er vel sånn, at det faktisk er opplevelser som skaper minner? Ikke motsatt?

I år har det blitt slik at vi må feire en jul helt uten tilgang på de vanlige julereferansene våre. Vi er i utlandet, i en fremmed og nøytral leilighet, og har ikke tilgang til hverken vår kjære julepynt, julematen vi bruker å spise, eller julemusikken vi bruker å høre på. Vi kan selvsagt prøve å gjenskape en liten avglans av vår vanlige jul her nede, lete etter noe ribbeaktig i butikkene, finne julemusikken “vår” på spotify eller noe sånt. Men – kanskje vi ikke skal det? Kanskje vi skal ta mot til oss og gå inn i en jul som vi slett ikke kjenner? En ny, ukjent jul?

Tør vi det, da?