13.desember- et steg i orden

Idag toger lakenkledde barn gjennom hjem og barnehager, skoler og kirker, aldershjem og arbeidsplasser: Santa Lucia! Vi voksne smiler: Så uskyldig og vakkert! En dag til minne om den milde, gode Lucia som gav mat til dem som gjemte seg i katakombene, lyset som seirer over mørket! I dag kommer vi samme voksne til å stri og streve, mase og kave for alt som skal gjøres i tillegg til alt det andre, for hva kan vel ikke skje om vi ikke blir ferdige? Merkelig nok lever litt av den gammelnordiske Lussi langnatt frykten i oss fremdeles. Det var jo ikke Lucia, men Lussi som ulte rundt våre forfedres hus i vinterens lengste natt. Hun som krevde at vedhogst og ølbrygging og julebakst og ryeveving og sengehalmbytting og lysestøping var unnagjort nå. Er du ferdig til jul spør vi – enda nå er det jo ikke en felles norm for hva ferdig er, og ikke en gang naboene sniker seg rundt i mørke kroker for å se om det ikke skulle være litt ikkeferdigtiljulrot der. Men hva er det da?

For meg er det et ønske om å kunne få gjort unna så mye, at min lille verden noen få dager er i orden, slik at det ikke haster, det ikke er noe som må huskes, ingen ting  er halvgjort, at alt er klart, ferdig, ryddig- så julelivet kan ta plassen sin uten å bli avbrutt av hverdagsting. En liten juleverden med rom for høytid.

Men så har vi ingen madrasser å fylle med høy eller ryer å veve, og våre hus er stort sett rene og ryddige. Hva er det da som må ordnes? Jeg synes det er godt å få unna alle de oppgavene som må gjøres en eller gang, men ikke hver uke… og derfor blir gjort så sjelden at det blir rot. Den ryddingen som vises først når jeg åpner et skap – og den som kjennes, ved at små gjøremål kan strykes av listen. Jeg tror jo ikke at det ikke blir jul om jeg ikke får ryddet i papirstabelen på skrivebordet- men jeg vet at julen blir gladere og roligere når jeg har mindre ting å gjøre og mere tid til å være. Men den like viktige ryddingen- for meg- det er å finne det steget i orden som sier at ja, dette må du gjøre, men ikke nå, nå er du ferdig nok til jul- nå skal det spises lussekatter! Og i år har jeg bakt dem med eggekrem og multesyltetøy, så det kan hende ordnelisten blir ganske krympet når jeg får tenkt meg om. Men orden, det blir det!

Advertisements

20.desember- å håpe rundt grøten

bonneflagg

Livet er så stort, hvorfor tror jeg det blir større av å gi gaver?

Jeg håper selvfølgelig ikke at mine voksne barn skal hoppe rundt i fryd over fornuftige gaver. Det er ikke det jeg håper, jeg håper at de skal ha en sterk jublende glede som grunntonen bak alt som skjer, og jeg tror ikke at verken pysjer, ski eller datautstyr kan generere en slik glede. Kan hende vil jeg egentlig bare gi et pant på å at vi tar vare på hverandre og ser hva den andre trenger?

Det er så uendelig mange viktige ting i verden, hvorfor skriver jeg da lister med rosiner og sølvpuss og juleservietter?

Jeg håper faktisk ikke at bare alle detaljer er på plass så vil alt annet ordne seg. Jeg håper jo bare at vi skal være rause og gode mot hverandre og bære over med alt vi ikke får til. Kan hende vil jeg bare bruke små detaljer for å gjøre drømmen om det gode synlig og felles?

Det er så mange hverdager i året, hvorfor lar jeg da noen få festdager få så mye plass?

Jeg håper da virkelig ikke at alle dager skal ha så mye forventinger og oppgaver rundt seg som juledagene. Det håper jeg ikke. Jeg håper at festdagene kaster lys og mening inn i enkeltoppgavene gjennom året, når det er lett å miste sammenhengen og se det store bildet.  Kan hende lager jeg fest bare for å vise at livet er strålende verdt å feire i all sin hverdagslighet?

Det er vanskelig å sette ord på håpet, for vi ser jo alle så lett hva vi ikke får til. Så snart jeg sier hva jeg håper på har jeg stilt meg sårbar og åpen i forhold til den jeg snakker med. Kan hende vil den andre til og med tenke, hvordan kan hun tro det betyr noe hva hun holder på med? Kan hende ler andre av forventingene mine, hvem er hun som håper på dette?

Nei, da er det lettere å dele overfladiske håp, jeg håper på snø, på litt roligere dager, på bedre tid. Så nå  vrir jeg heller på ordtaket og sier til meg selv, slutt å håpe rundt grøten.

Jeg håper jo egentlig på uendelig store ting,  lykke, glede, mening, samhold. Jeg håper på julefeiring som sitter igjen i hjertet med glade glimt hele året gjennom. Ja, det håper jeg virkelig.

 

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to,Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. Bildene i dag er tatt i Slottsparken i Oslo 30.november og i Gamla Stan i Stockholm 9.november iår.

13.desember- lys i alle kroker

img_5173-1Idag skrider lyskledde og lysbærende, barn inn i klasserom, barnehager, sykehjem og soverom. Idag skal det bæres lys inn i alle mørke kroker, idag skal alle skrømt fortrenges.

Søtt, men sant?

Vi kan le av de gamle tradisjonene om at lussinatten var den lengste og  den farligste. Vi vet jo så mye bedre. Men hva med de skrømtene vi vet finnes?

I all vår opplysthet, har vi mot til å si at Luciatoget er et symbol på alle steder der vi vil bringe lys og godhet? Har vi innsikt til å sette lys på de områdene vi sammen kan ordne opp i? Eller lar vi barna gå i tog, bære lys og være alene med mørket?

Jeg elsker lys og fest. Men likevel, selv om vi går i Luciatog i dag, vil jo mange barn være redd for andres mørke ondskap i morgen også. Selv om vi har båret lys og lussekatter inn i alle kroker ,vil jo barn gå til skolen med angst i hjertet og klump i magen imorgen også.

Selv om Luciatoget var innom idag, vil mange eldre bli behandlet med uverdighet, men innenfor budsjettets rammer, også imorgen.

Til nå har jeg skrevet om alle de små tingene jeg håper på, lys, tid, orden, ro. Mitt håp i dag er at alle disse små tingene som er mulig å oppnå, skal gi innsikt og mot så vi tør å bære lys inn i de krokene vi helst ikke vil rote i.

Tenk om alle som akkurat nå trues av mørket fikk kjenne at lys kan fortrenge mørket? Tenk om vi orket å gå med tente lys og håp inn i det som ikke er hyggelig og førjulskosete? Tenk om barna som går i tog i dag,  neste Lucia visste at vi er mange som bærer lys sammen med dem? Det håper jeg på.

snoskog

 

 

1.Desember -lys og nåtidshåp

Skriv om lys, sa en klok venninne da vi satt og strikket og snakket om julefryd, blogging og hva som betyr mest i førjulstiden.

Jeg trenger bare lys for at det skal bli jul sa en annen.

La oss kjøre og se på lysgaten alle snakker om sa vi. Vi hadde sett mange juleutstillinger, mange fantastiske lysshow, mange ubeskrivelige måter å lyse opp huset på, men dette hadde vi ikke sett. Det var vinterskumring i Lafayette. Ikke nattsvart kveld men lillablå himmel det stjernene så vidt kunne anes. Lysene ble stadig tydeligere, mens mørket ble dypere, skimrende svake, levende lys i papirlykter. Tett i tett langs fortauet, noen på verandaer på de gamle husene, noen i de eldgamle frukttrærne.

Bare lys, ikke noe mer. Men så klart, mye mer enn vakre, skimrende lys. Hvorfor er lys fremdeles så viktig for oss nå som vi alltid kan ha det lyst nok om vi vil? Hvorfor er egentlig stearinlys så koselig?

Jeg tenner lys for å minne meg selv om håpet på nåtiden.

Ikke et håp om at det skal bli lysere tider, nei, jeg tenner lyset for å vise at akkurat nå, akkurat her hvor jeg er, vil selv den minste flamme være synlig i mørket. Jeg tenner lys for å leve akkurat nå, der lyset er.

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to,Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. Bildene i dag er tatt i Slottsparken i Oslo 30.november og i Gamla Stan i Stockholm 9.november iår.