Idag skrider lyskledde og lysbærende, barn inn i klasserom, barnehager, sykehjem og soverom. Idag skal det bæres lys inn i alle mørke kroker, idag skal alle skrømt fortrenges.

Søtt, men sant?

Vi kan le av de gamle tradisjonene om at lussinatten var den lengste og  den farligste. Vi vet jo så mye bedre. Men hva med de skrømtene vi vet finnes?

I all vår opplysthet, har vi mot til å si at Luciatoget er et symbol på alle steder der vi vil bringe lys og godhet? Har vi innsikt til å sette lys på de områdene vi sammen kan ordne opp i? Eller lar vi barna gå i tog, bære lys og være alene med mørket?

Jeg elsker lys og fest. Men likevel, selv om vi går i Luciatog i dag, vil jo mange barn være redd for andres mørke ondskap i morgen også. Selv om vi har båret lys og lussekatter inn i alle kroker ,vil jo barn gå til skolen med angst i hjertet og klump i magen imorgen også.

Selv om Luciatoget var innom idag, vil mange eldre bli behandlet med uverdighet, men innenfor budsjettets rammer, også imorgen.

Til nå har jeg skrevet om alle de små tingene jeg håper på, lys, tid, orden, ro. Mitt håp i dag er at alle disse små tingene som er mulig å oppnå, skal gi innsikt og mot så vi tør å bære lys inn i de krokene vi helst ikke vil rote i.

Tenk om alle som akkurat nå trues av mørket fikk kjenne at lys kan fortrenge mørket? Tenk om vi orket å gå med tente lys og håp inn i det som ikke er hyggelig og førjulskosete? Tenk om barna som går i tog i dag,  neste Lucia visste at vi er mange som bærer lys sammen med dem? Det håper jeg på.