Det hadde begynt å snø, stadig tettere. Jeg så knapt veien foran meg der jeg vasset gjennom nysnøen mot byen jeg hadde sett nede i dalen. Nå kunne jeg ikke skimte den lenger; bare hvit, drivende snø.

Jeg famlet meg framover så godt jeg kunne. Plutselig dukket en skygge opp foran meg: Bump! Jeg bumset rett inn i en mann som var på vei oppover stien, like blindet av snøværet som meg.

Det var en munk. I brun kappe med et stort ullskjerf tullet rundt hodet og halsen. “Å! Unnskyld! Herr Munk!” brast det ut av meg, “Kan ikke DU lære meg noe om håp!”

Munken smilte overrasket. “Håp! Det var underlig,” svarte han, “og utvilsomt også underfullt! For det var nettopp håp jeg gikk her og grublet på, da du plutselig dukket opp fra ingenting.”

“Jeg er på vandring for å lete etter svar om håp …” begynte jeg, men munken avbrøt meg ivrig: “Perfekt! Da kan du sikkert svare meg: For jeg leste i morges om både tro, håp og kjærlighet. “Hva er størst?” stod det. Men – egentlig er det jo akkurat det samme, ikke sant?” “Jeg forstår ikke …”, begynte jeg, men han bare fortsatte: “Ja, for kan man for eksempel ha tro uten håp, eller håp uten tro, eller kjærlighet uten håp eller tro? Det er jo bare ulike ord for det samme!”

Munken var tydeligvis litt sprø, og jeg forstod knapt hva han snakket om. Da han skjønte at jeg ikke hadde noe svar på de filosofiske flokene hans, tok han meg bare i hånden til avskjed, og ga seg avgårde oppover stien igjen. “Vent!” ropte jeg etter ham. “Hva ER håp? Hvor finner man det?”

Han snudde og ropte ned til meg: “Håp? Det er å vite at du skal dø i morgen, men alikevel plante et tre i dag.” Og så ble han borte i snødrivene.

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to, Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen.