ENDELIG VAR JEG NEDE i byen som jeg hadde sett glitre så forlokkende nede i dalen de siste timene. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet meg: Julepyntede gater, munter førjulsstemning, noe slikt noe. Istedet fant jeg bare en mengde store firkantede hus som så ut enorme grå bokser av metall. Mellom husene var det en ørken av gråsorte parkeringsplasser, fulle av biler. Innimellom dette: travle tilfartsveier med en endeløs strøm av biler som svingte inn og ut av parkeringsplassene. Engelen hadde jo sagt at jeg kunne lære om håp av menneskene, så jeg bestemte meg for å undersøke stedet nærmere, ennå det så så trøstesløst ut.

Jeg våget meg over en av tilfartsveiene, tråklet meg mellom bilene på parkeringsplassen som omgav en av boksene, og stod tilslutt foran et lysende inngangsparti av glass, hvor folk strømmet inn og ut. Jeg kastet meg inn i menneskestrømmen, og ble feid inn i det store huset.

Musikken slo mot meg som en vegg. Jeg var omgitt av et strålende lys, en trykkende varme, og altså musikk: Engler dalte ned i skjul, det klingte og kimet i Bjelleklang over skog og hei mens Mahalia Jackson sang stille og intenst om en Silent Night i en absurd kakafoni. Jeg så meg forvirret om. Huset virket å være en eneste gigantisk hall. Gulvet var dekket av en  labyrint av hyller, fylt med med titusener og atter titusener av fargerike og glitrende ting. Mellom hyllene: en vrimmel av mennesker som raste rundt så raskt de kunne og plukket ting fra hyllene ned i store kjerrer av metall som de dyttet foran seg. Barn gråt, ektepar kranglet, enslige gamle kjempet seg fram i vrimmelen. Og Mahalia Jackson sang så hjertet kunne briste.

Jeg prøvde å stoppe noen av de mange menneskene for å spørre dem om de kunne lære meg noe om håp, men de få som la merke til meg ristet bare irritert på hodet og kjempet seg videre mellom varehyllene. Her var det ikke lett å lære noe, selv om jeg ante at det kanskje fantes et håp jeg ikke helt forstod her. Jeg måtte prøve en annen måte å finne ut hva menneskene som fylte huset var opptatt av: Jeg bestemte meg for spionasje.

Gjennom en lang og trøstesløs formiddag fulgte jeg etter den ene etter den andre, fram og tilbake gjennom det gigantiske huset. Barnefamilier, ektepar, kjærester, venner, gamle damer som snakket med seg selv: jeg snek meg etter dem mellom hyllene for kanskje å høre om de snakket noe om temaet jeg var så interessert i. Og hver gang jeg hørte ordet “håp”, så skrev jeg det ned i min lille notisbok. Dette er noe av det jeg noterte:

… da håper jeg vi har husket alt på handlelista … nå håper jeg du holder deg unna akevitten i år! … se de fine kosedyrene, håper hun ikke har den store der fra før … ganske frekt å ønske seg noe så dyrt, får håpe han blir glad, i all fall … så fine DE var, håper de kan passe til moren din … håper barna liker dette, men kanskje vi skal kjøpe noe annet for sikkerhets skyld … vi får sjekke i nabobutikken, håper de har den der …

Og slik videre og videre i time etter time. Velmenende håp, fortvilte håp, store håp, små håp. Og alle håpene virket det som de fargerike tingene i hyllene skulle kunne oppfylle. Jeg forstod ikke dette. Men folkehopen med metallvognene hadde tydeligvis sammenhengen klart for seg. Var det en slags julemagi jeg ikke forstod?

* * *

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to, Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen.