Det blir alltid et minst ett enslig lilla adventslys igjen, det som bare så vidt rakk å lyse, og ofte et eller to i esken fordi det måtte kjøpes nye underveis. Så ligger de der og venter på at de kanskje blir brukt i fasten, eller neste advent.

Det er liksom ikke så stas med lilla lys i julen. Merkelig nok, lilla er jo fargen som symboliserer at det blå,for himmelen og håpet, møter det røde, fra jorden og lidelsen.

Da jeg var liten var ikke adventslilla noen vanlig tradisjon, selv om lilla også da var kirkens farge for både advent og faste.

Mor,som skjønte seg på liturgiske farger, prøvde forgjeves å finne lilla lys på samvirkelaget i Vingrom. Nei,slikt fantes ikke, det var rødt som skulle gjelde til jul. Ja, men nå er det advent, prøvde mor seg på. Det varer ikke så lenge, snart er det jul, fikk hun høre. Så vi hadde røde lys i adventskransen i mange år. Først på sytti tallet dukket lilla lys opp i vanlige butikker. Det snodige, synes jeg, er at kirken gjerne bruker hvite lys gjennom hele adventen også.

Så er det kan hende handelsstanden som nå ivrer mest,etter en mellomsesong mellom orange Halloween lys og røde julelys? Ikke vet jeg, men nå har jeg begynt å bruke hvite lys hele året jeg.

Og lilla? Jeg pynter alltid treet med mange fugler, de fineste er påfugler med sprakende lillagrønne fjær, for midt i det eviggrønne håpstreet vil jeg at det skal være tydelig at himmel og jord har møttes. Det er jo ikke luftige englevinger og uoppnåelige drømmer som gjør at jeg kommer tilbake til julen gang på gang, men det konkrete, håndfaste lilla møtet mellom håp og lidelse, mellom jord og himmel.

Men lysene? De er hvite, og det er vel egentlig en annen historie.