Det er lille julaften! I morgen er det selveste julekvelden! Endelig!

Vi har forberedt oss i ukesvis. Planlagt, handlet inn, vasket og pusset, pyntet og så pyntet enda mer, laget mat, bakt kaker, kjøpt inn gaver som vi har pakket pent inn, gledet oss, gruet oss, pyntet litt mer, ønsket at vi gledet oss mer enn vi gjør, kjøpt enda en gave til – og i morgen samles alt i et eneste fokuspunkt: Det er julekvelden!

Ingen andre høytider i vår kultur er så nøye forberedt over så lang tid, og ingen annen bærer samme akk så sårbare samling av håp, drømmer og forventinger: – Å! Måtte det bare bli slik vi håper, en virkelig god jul! Hvor man løftes ut av hverdagens strøm og inn i julens åpne favn, omgitt av alle dem vi er glad i, en julekveld som ikke føles som om den er en “tirsdag”, men istedet som å vende tilbake til et hjem: Julens hjem, hvor historien fra alle julene vi har opplevd langsomt spinner videre i en del av den evige, uforandelige Julen!

Nå tennes tusen julelys, og byer og bygder og enslige bondegårder lyses opp av juletrær og adventsstjerner og blinkende lyskjeder og flaggstenger pyntet som juletrær og av oppblåsbare nisser og reindyr og hva som helst som lyser og kan si – jo, nå er det faktisk jul. Du har berget deg gjennom nok et år. Nå kan dere ha det godt. Og vi lengter. Og vi drømmer. Og vi håper.

Over alle disse hjem fylt av håp og lengsel henger den himmelblå vinternatten. Sett herfra ser de svake lysene fra hvert lille hjem ut som det flakkende lyset fra faklene i stallen på den første julenatten. Med himmeløyne ser selv den enkleste adventsstjerne i papp ut som selveste Betlehemsstjernen, den spedeste hvisken av håp dypest i hver av oss høres ut som jublende englesang, og de mest famlende forsøkene på fellesskap, kjærlighet og omsorg er umiskjennelig av samme opphav som blikket i øynene på et nyfødt barn, svøpt og lagt i en krybbe.

Jovisst er det håp! synger det gjennom den himmelblå natten. Og englene danser av fryd.