Sølvet var forlengst pusset blankt og skinnende, messing og kobber skinte nypusset som gull, grangrønne kranser hang på døren og pyntet middagsbordet, varmgule lys brant i vinduene – og utenfor: den himmelblå vinternatten, forspent med myriader av hvite stjerner. Men fortsatt manglet det noe.

Først sent på kvelden lillejulaften fikk den aller siste fargen i julens palett kom på plass: Rødt, dyp julerødt. Kranser fikk røde sløyfer, røde duker kom på bordene, og alle de nypussede lysestakene ble fylt av julerøde lys. Det var slett ikke fordi rødt var den minst viktige fargen i julens regnbue, nei tvert imot: Dette var den aller viktigste julefargen, den som var nærmest julen sentrum, nesten som en hellig farge å regne.

Rødt er kjærlighetens farge. Selv om julen feires på mange ulike måter og av mange ulike beveggrunner, så er kjernen i alle fasettene av julefeiring den samme: Kjærlighet. Om kjærligheten viser seg ved samle sine kjære rundt seg, ved å gi hverandre gaver, ved å prøve å gjøre det hyggelig for hverandre, ved å tilgi, ved å dele med dem som har mindre enn oss, så er det i bunn og grunn bare avskygninger av det samme. Kjærlighet og mer kjærlighet.

Rødt har en symbolverdi til: Det er lidelsens farge. Og det er i møtet mellom lidelse og kjærlighet Julens aller dypeste grunntone lyder. I julen feirer vi Ham som ble født av Guds kjærlighet for å bygge bro mellom Skaperen og det skapte, og som gjennom sin lidelse forener oss med Gud: I kjærlighet.