Vi skulle flytte- til et sted hvor stuen ikke vendte mot ettermiddagshimmelen. Der vi ikke kunne se julestjernen sakte tre frem i skumringstimen, når lyset gikk fra lyseblått til gråblått til fløyelsblått. Jeg pleide å sitte der i godstolen, med det barnet som var minst på fanget, mens vi tok en hvilestund sammen, uten annet enn fred på programmet.

Det kunne umulig bli det samme? Så kom det en rosagråblå desembererettermiddag. Jeg hørte smell uten for det store vinduet vendt mot nord, og ble bergtatt av skjønnheten- fyrverkeri! Ikke om natten, men i vinterpastellene! Rakettene viste helt nye fargenyanser og isteden for gnistregn var det som duggperler og diamanter ble kastet utover himmelen!

Bildet av dette har jeg bare i hjertet- der har jeg også lærdommen at det nye også kan være enda vakrere! Det handler jo ikke egentlig om hvilken stol du finner hvilen i, men om å ta imot muligheten til å hvile.

Ja, for meg handler det jo også om at grunnen til at jeg kan hvile, ta imot og være takknemlig er den samme, uansett hvordan utsikten måtte være. Det handler om julefreden i hver skumringsblå hvilestund, hele året, hele livet.