Vi lever i en tid full av støy. Noen ganger føles det som om den endeløse strømmen av viktigheter og uviktigheter, trender, tv-serier, agurknytt, løgner, reklamer, facebook, instagram, nyheter, katastrofer, kriger, nød, kriser går sammen til et eneste sus av krav, en slags hvit støy som overdøver alt, som en fargeløs, kvelende tåke over fokus, livsglede og pågangsmot.

Midt oppi alt dette kommer julen. Støyen vil så gjerne sluke også denne, sånn at også den bare blir en tid som handler om forbruk og underholdning. Julen blir som alt annet: Uten mening, bare en tid for å slippe unna hverdagens gråhet en kort stund, som en sydenferie, som å glemme seg selv i en tv-serie, i et glass vin, i et tidsfordriv.

Julen er en tid for å trosse mørke og tåke. En tid for å tenne lys så verden og våre medmennesker blir synlige. “Kan vi synge ‘Deilig er jorden’ på en lidende klode”, leste jeg forleden. Og ja, det kan vi, og det må vi, og det vil jeg. Ikke bare i julen, men hele året. For om vi lar støyen sluke oss, går vi alle under. Men om vi tenner lys, skaper håp, står sammen, leter positivt etter løsninger, skaper glede og kjærlighet, så kan støyen stilne og håpet tennes. Ikke bare for oss selv. Ikke bare for våre kjære. Men for alle.

Jeg var på en konsert i vår, og hørte et dikt av den amerikanske dikteren Howard Thurman. På norsk blir det omtrent slik:

Jeg vil tenne lys denne julen:
Gledeslys som tross mot all vår sorg,
Håpslys der hvor fortvilelsen aldri hviler,
Lys av mot der frykten aldri stilner;
Fredslys for dager herjet av storm,
Nådeslys for å legge av seg byrder,
Kjærlighetslys for å lyse gjennom livet:
Julelys som skal brenne året rundt.

For når englesangen er stilnet,
og julestjernen sluknet,
når de hellige kongene er reist hjem,
og hyrdene er tilbake på markene,
Da begynner julens arbeid:
Å finne de bortkomne,
å lege det knuste,
å brødfø de sultende,
å frigi de som er fanget,
å gjenbygge verden,
å bringe fred blant alle,
å fylle hjertene med sang.