2. desember – Et steg i takt

Christmas greeting card with a girl skater

Vi var på gammeldanskveld på sangerhuset på Røros. Noen hadde polsrytmen helt ut i hårtuppene, noen hadde aldri danset før. Alle generasjoner var der, og alle danset med alle. De som kunne, lærte bort til de som ikke kunne. Jeg sto litt i utkanten, og om ikke lenge hadde en gammel dame fått meg inni ringen. Hun var en del av takten, og svingte seg ut og inn av turene med den største selvfølgelighet. For meg var det akkurat dobbelt så fort som jeg hadde tenkt det skulle være. Jeg klarte å følge trinnene, men fikk ikke den gode rytmen, selv om det var morsomt ble det ikke bra.

Ja, det var første kvelden, og jo jeg hadde nok kommet inn i samme rytmen som de andre, og joda, det er vel greiest at alle danser likt i en leikarring. Likevel, da jeg sto litt for meg selv igjen kjente jeg at akkurat på denne dansen skulle svingene vært langsommere og stegene roligere- for meg.

Nå ser det ut som juledansen har startet, og de underligste partnere dukker opp, og ønsker oss inn i en hesblesende julegalopp. Det er fristende å la seg rive med inn i dansen, det er jo slik det blir jul, sies det. Det er fort gjort å hive seg inn i virveldansen, tråkke dobbelt så fort for at rytmen skal bli riktig og alle turer og runder tatt, men tenk om det er feil dans? Tenk om det slett ikke er denne takten og denne dansen som tar meg frem til den julen jeg vil ha?

Jeg kjenner at denne adventen skal jeg være ekstra nøye på å ta et steg til siden, la kroppen svinge med i den musikken og den rytmen som både gir danseglede og arbeidsglede.

I dag tar jeg et steg mot julen, i min egen takt.

Advertisements

24 steg mot julen

vintertur

I år er det niende gang vi skriver julefrydbloggen hver dag i adventen.

I år funderer vi på hva er det som gjør at det blir jul, hvordan ser veien til julen ut? Hvis det er det samme hvor vi vil ende er det jo ikke så farlig hvilken vei vi tar. Og dessuten, jul blir det jo uansett.

Men, om vi har noen ønsker om hva vi vil julen skal være og hvor i hjertet den har plass, da må det være verdt å tenker på hvilken vei som tar oss dit. Veien er forskjellig for hvert år, selv om juler kan ligne på hverandre, er ikke livet likt.

Julefrydreisen er vår vei, 24 steg fra der vi er til der vi vil være. Velkommen til å være med, på vår vei og på de stegene du tenker at du vil ta. God advent!

2. desember: Om julesorg og juleglede

Christmas Lantern

Hvert år håper vi at julen skal bli akkurat slik vi ser den for oss: Alt er rent og pent og velduftende og herlig nypyntet i huset. Nystrøket, nypusset og glitrende! Alle kommer hjem til jul, så klart! Alle er gode venner og viser seg fra sin beste side – det er jo JUL! Julemusikken klinger fra radioen, det spraker i peisen, det dufter i stua av gran og røkelse og av nytente stearinlys. Du tar et blikk ut av vinduet – der sitter det selvsagt julerøde dompaper i neket, og sannelig har det akkurat begynt å snø, store flak som svever stille som små engler gjennom luften …

Men akkurat sånn blir det trolig ikke i virkeligheten. Livet er slett ikke bare herlig, det er også rett som det er rufsete, uhåndterlig, – ja innimellom ganske enkelt helt forferdelig. Allikevel kommer julen da også, midt i kaos og sorg og maktesløshet. Og hva da? Er det noen vits å finne fram vattnisser og plastikkengler og alt skrotet i julekassene? Er det noe poeng i å fylle kjøleskapet med hauger med mat og godter, drasse inn et tre og sette midt i stua, kjøpe masse ting ingen trenger og pakke dem inn i masse glorete papir som skal rett i søpla? Skal vi bare droppe hele greia i år?

De fleste julene havner et sted imellom disse. Ikke alt rakner, og ikke så mye blir som i den «perfekte» julen. Noe blir riktig koselig, noe kan bli nesten fantastisk, mens annet blir mindre bra, noe litt kjedelig, og noe oppleves ganske meningsløst eller til og med bare trist.

Og spriket mellom den ønskede idyllen og det resultatet man faktisk ender med kan fylles med både savn og sorg. Litt som i resten av livet, i grunnen.

Så langt i livet har jeg opplevd herlige juler, forferdelige juler, og mange, mange juler som er et sted midt i mellom. Men én ting har jeg i alle fall oppdaget: Selve Julen skapes ikke av gavepapir og glitter, – ja, ikke engang av juletrær eller Mahalia Jackson. Det er mer som om Julen er en slags evig stjerneglitrende hvisken som ligger bak alt dette, og som fortsetter ubrutt fra år til år. Noen ganger får vi oppleve glimt av denne stille hellige julefryden, andre ganger ikke. Men den ligger der, hele tiden.

Dette er vel også litt som i resten av livet, i grunnen.

1. desember: Forventningens glede i en adventskalender

Christmas Lantern

Det var annerledes med adventskalendere før. I all fall hjemme hos oss. Tiden da man fikk en appelsin som julegave var selvsagt for lengst forbi, og julegavehaugen var så herlig fargesprakende stor at treet nesten ikke nådde ned til bakken – men adventskalenderen derimot, den var mer behersket. De første årene var det ganske enkelt en papplate med et bilde på. Rundt omring i bildet var det skjult små tall, og hver morgen var det en høytidsstund når vi fikk åpne dagens luke og se hva som skjulte seg bak den. Bak lukene i bildet… var det andre bilder. En kamel. En sau. En liten engel. Da siste luke var blitt åpnet på selveste julekvelden (og åpenbarte et bilde av Jesusbarnet i krybben, så klart), ble alle lukene stengt igjen, og mor gjemte bort kalenderen. Så kunne vi åpne lukene på nytt neste år.

Slik fortsatte det i år etter år … helt til vi flyttet til byen og fant ut at de andre barna i klassen – de hadde adventskalendere hvor de fikk sjokolade! En ny bit, hver eneste dag! Og den fikk de spise på en helt vanlig hverdag, om morgenen før de skulle på skolen! Og en gutt i klassen hadde til og med en kalender hvor det var en ny plastfigur hver dag, så han den 24 desember kunne sette opp sin helt egen julekrybbe i kremgul plastikk! Hjemme igjen fortalte vi storøyde hvilke under som fantes i verden. Tenk det! Og vi som bare har fått små bilder av engler og sauer! Mamma tok hintet, og snart dukket det opp en sjokoladekalender hjemme hos oss også. Vi var 4 barn i skolealder på den tiden, så det ble en kvart sjokoladebit på hver, hver eneste dag. Det var jo fantastisk! For en oppgradering fra engleglansbildene!

Nå er dette nok omtrent 250 år siden, som du forstår. Siden da har adventskalenderene utviklet seg til å bli så overlesset med svære pakker at selve kalenderen nesten ikke vises bak all herligheten. I stedet for sjokoladebiter får barna sannsynligvis både nye mobiltelefoner, spillkonsoller og romraketter – hver eneste dag før de går på skolen i desember. Men fortsatt gjelder det samme: Adventskalenderen er bare et slags preludium. En markering av forventningens langsomt tikkende klokke. Snart – snart! Men ikke ennå. Først skal vi glede oss. For forventing er mer enn halve gleden.

iStock-606231796 [Converted]

Snart er det desember

Christmas Lantern

Det lakker og det lir, og om ikke lenge er det endelig desember! Også i år vil det hver førjulsdag åpnes en ny luke i vår tradisjonelle adventskalenderblogg «Julefryd» . I år er det sjuende gang Solveig og Trygve lager denne adventskalenderen, med 24 luker fylt av en velassortert blanding av juleglede og julemoro, julefred og julefryd.

Hva som skjuler seg bak de 24 lukene i år, får du se etterhvert – velkommen tilbake 1. desember!

20.desember- å håpe rundt grøten

bonneflagg

Livet er så stort, hvorfor tror jeg det blir større av å gi gaver?

Jeg håper selvfølgelig ikke at mine voksne barn skal hoppe rundt i fryd over fornuftige gaver. Det er ikke det jeg håper, jeg håper at de skal ha en sterk jublende glede som grunntonen bak alt som skjer, og jeg tror ikke at verken pysjer, ski eller datautstyr kan generere en slik glede. Kan hende vil jeg egentlig bare gi et pant på å at vi tar vare på hverandre og ser hva den andre trenger?

Det er så uendelig mange viktige ting i verden, hvorfor skriver jeg da lister med rosiner og sølvpuss og juleservietter?

Jeg håper faktisk ikke at bare alle detaljer er på plass så vil alt annet ordne seg. Jeg håper jo bare at vi skal være rause og gode mot hverandre og bære over med alt vi ikke får til. Kan hende vil jeg bare bruke små detaljer for å gjøre drømmen om det gode synlig og felles?

Det er så mange hverdager i året, hvorfor lar jeg da noen få festdager få så mye plass?

Jeg håper da virkelig ikke at alle dager skal ha så mye forventinger og oppgaver rundt seg som juledagene. Det håper jeg ikke. Jeg håper at festdagene kaster lys og mening inn i enkeltoppgavene gjennom året, når det er lett å miste sammenhengen og se det store bildet.  Kan hende lager jeg fest bare for å vise at livet er strålende verdt å feire i all sin hverdagslighet?

Det er vanskelig å sette ord på håpet, for vi ser jo alle så lett hva vi ikke får til. Så snart jeg sier hva jeg håper på har jeg stilt meg sårbar og åpen i forhold til den jeg snakker med. Kan hende vil den andre til og med tenke, hvordan kan hun tro det betyr noe hva hun holder på med? Kan hende ler andre av forventingene mine, hvem er hun som håper på dette?

Nei, da er det lettere å dele overfladiske håp, jeg håper på snø, på litt roligere dager, på bedre tid. Så nå  vrir jeg heller på ordtaket og sier til meg selv, slutt å håpe rundt grøten.

Jeg håper jo egentlig på uendelig store ting,  lykke, glede, mening, samhold. Jeg håper på julefeiring som sitter igjen i hjertet med glade glimt hele året gjennom. Ja, det håper jeg virkelig.

 

Julefryd er adventskalenderbloggen for alle som håper på julefryd og julefred. Det er sjette året vi to,Trygve og Solveig, skriver bloggen sammen. Bildene i dag er tatt i Slottsparken i Oslo 30.november og i Gamla Stan i Stockholm 9.november iår.

17.desember- håpet om tid

 

gullnummerHadde jeg ikke vært der hadde jeg trodd det var på film. En film med titelen ” Your Christmas Carol”. Slik har det vært og slik kan det bli og slik kan det også bli.

Det var ikke film, jeg var der.

Det var på morgenen på bursdagen min.Jeg trekker fra de lange gardinene på hotellrommet og tror jeg skal se inn i en mørk vintermorgen.
Da ser jeg rett over en takterasse og inn i tre rom. Perfekt fargesatt og regissert for morgenrefleksjoner på en dag jeg ikke tar for gitt at jeg skulle få være i.

Rommet til høyre står i et svakt gyllenrødt lys. En liten gammel dame i rød genser sitter tankefull og ser på et tent stearinlys på bordet foran seg.I hendene holder hun en kaffekopp. Selv på avstand ser jeg at hun nyter stunden og har gode minner å dvele ved.

Rommet til venstre er hvitt. Blåhvitt, opplyst av lysstoffrør i taket og en stor tv skjerm med en grønn fotballbane. I en høyrygget stol nærmest ligger en mann i grå morgenkåpe. Han er vendt mot TV skjermen, men ansiktet er tomt.

Så ser jeg ned til siden. Et grått rom fullt av studenter. Mange noterer ivrig, en lærer står foran dem og peker på en tavle. Jeg ser ikke tavlen, men ser bøker, notater, tunge vesker. Alle følger med, dette er nok viktig.

Jeg har brukt mye tid på å studere, lese og tenke på hvordan livet, organisasjonen, verden og det meste skal være. Jeg har ikke nødvendigvis svaret for det.  Jeg bruker mye tid på å la meg underholde jeg har det ikke dermed nødvendigvis morsomt. Jeg håper alltid å bruke tid på fred og ettertanke, det er ingen andre enn meg som hindrer meg i det.

Mens jeg sto der  tenkte jeg: så skrekkelig og så koselig. Han har det fælt og hun har det fint. Nå tenker jeg at kan hende de begge hadde det bra. Jeg håper bare at ikke alt jeg har lært kommer i veien for å leve. Jeg håper jeg aldri glemmer å spørre før jeg tror jeg vet hvordan andre vil bruke tiden og livet. Jeg vet hva som er koselig advent for meg- jeg håper jeg aldri blir så opptatt av mitt eget at jeg ikke er nysgjerrig på hva som gjør andre glade. Jeg tenker jeg har fått mange gullnummer i livet, men hva bruker jeg dem til?