1.desember- det vi måtte dele

I år begynte jula 17.mai.

Da vi pyntet oss i bunad- selv om vi ikke kunne gå noen steder.

Da vi åpnet døra og gikk ut på verandaen klokka ett, og så ut over folketomme gater. Da vi sang «Ja vi elsker» ut i maikulden.

Da vi to sto helt alene og sang, samtidig som vi visste, at akkurat da, var vi mange som sang håp, som sang tiltro til fellesskapet, som sang takknemlighet for at vi står sammen, som sang innsatsvilje og mot til å «stå opp og stride» litt til. 

Vi sto alene, men i dette øyeblikket sto vi sammen. 

Vi er fremdeles midt i en situasjon der verden står overfor samme utfordring- den delte skjebnen å stå i en pandemi. Vi har vært, og er, i samme båt på en måte vi aldri har opplevd, vi har måtte dele erfaringer vi aldri trodde skulle komme.

Vi ser hva det betyr å ha både ledere og folk som tar tak og setter de svakeste først. 

Det er et år vi ville vært foruten, for noen med store tap og varige sår, men midt i det hele, midt i de håpløse historiene, midt i frykt og uro, midt i usikkerhet og krevende tiltak, høres en sang om hva som kan skje når vi tar ansvar for hverandre sammen. 

Tenk om refrenget i denne annerledes julen ikke blir det vi må unnvære, men det vi fortsatt har, det vi hadde glemt at vi hadde. 

Ja tenk om jula faktisk begynte 17.mai- at vi hadde lært hvordan vi kan  la den felles tonen klinge gjennom jula også:

vi hører sammen, 

vi trenger hverandre, 

vi skal klare det sammen

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s