Det er lagd mange spesialutgaver av julepynt i år. Munnbindenglene og munnbindnissene vil kanskje ettertiden skjønne. Men dopapirrullene i porselen, til å henge på juletreet?
Ironisk og festlig, men da vi sto i butikken med vanlig handleliste og nesten ble rent ned av handlevogner fulle av doruller, da var det rart. Da dem uten bil ikke fikk tak i dopapir fordi andre hadde kjørt rundt og tømt hyllene, var det bare trist. Så ble det irriterende, og så ble det vår felles nødvendige dugnadsfortelling, at noen ikke ville være med, men bare tenkte på seg selv.
Ja, det kan godt være at mange dopapirhamstrere ikke kommer på julenissens snill pike liste i år, men hva vet vi om det? Vi vet ikke hvilken usikkerhet og uro som drev så mange til i alle fall å sørge for seg selv først. Vi vet ikke hvem som fikk gamle sår revet opp og hvilke ervervede mestringstaktikker som sviktet når en ukjent fare ble usynlig til stede alle steder.
De av oss som ikke hamstret doruller oppdaget kanskje ikke når vi selv kommer til å gripe til underlige overlevelsesgrep.
Enn om tanken på dugnadsunnasluntrerne kunne få meg til å tenke en ekstra gang på når jeg selv har sviktet? Enn om en handlevogn full av dopapir fikk meg til å tenke på hva det er jeg tror jeg trenger så latterlig alt for mye av? Enn om møtet med en tom butikkhylle fikk meg til å innse hva jeg har for mye av som andre trenger?
Inntil jeg vet det, tror jeg at jeg venter med å tenke at jeg vet hele sannheten om et annet menneske, selv en med alt for mye dopapir.
Finn Alnæs norsk forfatter, 1932 – 1992
Julefryd 