22. desember – Et steg i englesang

englesang

En julesang som jeg er veldig glad i, sier at englesangen aldri har stanset. Den begynte der over betlehemsmarkene på den aller første julenatten, – og fortsatt synger englene, uten stans, gjennom år etter år etter år: “Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!”

Høyt der oppe klinger lovsangen fortsatt.
Så nær som en håndsbredd unna klinger lovsangen fortsatt.
Så nært som et pust.

Vi er for opptatt med alt vårt stress og mas, våre strider og vår ærgjerrighet, med oss selv og alt som fyller dagene våre, og glemmer at englesangen klinger hvert sekund, som en dirrende streng gjennom hele skaperverket.

I julesangen sammenlignes Julen med en hvilepause. En rast ved livsveien, hvor du kan legge fra deg alt du bærer på hele året, være stille og bare lytte til englesangen.

Kan du høre den?

15.desember- er håpet ute?

siste-solglimtJeg skynder meg ut i skumringen, tenker å komme ned til havet før restene av solnedgang er borte. Jeg rekker det akkurat idet vinternatten overtar. Da hører jeg tonene: en ensom saksofon jubler ut i det blå: tenn lys! Først tror jeg det må være noen som spiller inne i et hus, kanskje det skal være konsert? Så tenker jeg, det er ikke mange som spiller slik, montro om det er et kirketårn i nærheten? Jeg går etter lyden, roter litt med retningen, men det er godt å gå mot en god tone.

Så er jeg der, stille og tar imot, den ene sangen etter den andre.Fra øverst i tårnet, der det lyser. Jeg kjente igjen tonen. Jeg kjenner ikke musikeren, Tore Ljøkjel, men jeg har delt musikken hans med mange. Jeg leste engang at han sa han egentlig var utdannet blokkfløytespiller, men etterhvert kjente han at det ikke uttrykte dybden i livets smerte og glede. Han lette etter en ny stemme og fant saksofonen. Siden har han spilt ut fra kirketårn i hele Norge. I julebyen Kristiansand spiller han fra domkirketårnet i adventen.saksofonkirke Musikken er sterk, levende. For meg en påminning om at alt ikke kan sies med samme stemme, det er verdt å lete etter en sterkere, dypere, klarere tone når vi kjenner at det vi sier er for spinkelt. I går bar jeg med meg bildet av innbyggerne i Aleppo ut i kvelden. Håpet er ute, leste jeg. FN er uten virkemidler. Verdens stemme har vært for spinkel. Våre demokratiske verktøy har vært for svake. Våre politiske prosesser har vært for veike. Jeg kan håpe at det finnes en løsning, jeg håper at vi har mot til å lete etter sterkere stemmer og andre instrumenter. Mest av alt håper jeg på stemmene som kan gi verden fred. Jeg fikk stå og kjenne hvordan saksofonstemmen roet ned bypulsen og spredte harmoni.  I krig er ikke saksofoner nok, hva trenger vi da, vi har vel ikke gitt opp å lete?

tore-ljokjel

Julefryd er adventskalenderbloggen for oss som gleder oss over julefryd og julefred. I år er det sjette året Trygve og Solveig skriver sammen. I år skriver vi om håp. Bildene er fra min vandring i Kristiansand i går kveld. Bildet av Tore Ljøkjel er fra denne artikkelen i Vårt Land