Det er noen juletradisjoner jeg skulle ønske var tradisjoner. Av og til har vi gjort, eller jeg har gjort eller jeg har vært med på ting som absolutt skulle skjedd hvert år. Og som jeg iallefall  skulle begynt å gjøre sammen med mine barn. Eller som jeg iallefall skulle ønske jeg kunne skrive om på bloggen som om det var helt sant, at slik gjorde vi det!

Men så ble det med den gangen, det vokser i minnet som en tradisjon, mens det nok var et innfall som bare ble slik. For eksempel: vi lagde juledekorasjoner på skolen. Vedkubbe+lyseholder+ mose+ grein+ kongle+nisse. En til og en til, en hel skog. Det gjorde vi hvert år, det er helt sant, men hvor ble det av dem? Bare en gang fikk jeg være med å dele dem ut. Far hadde andakt på aldershjemmet på julaftens formiddag og vi fikk være med og gi en dekorasjon til hver. Det var i gamle dager det, da folk bodde på aldershjem men var fullt i stand til å sulle rundt og ha sitt eget lille værelse med sine egne ting. Vi var med inn på rom etter rom og så hvordan dekorasjonene fikk æresplassen på bordet eller på radioen.

Så satt vi sammen i dagligstuen og sang julesanger og hørte på andakt og så dro vi hjem.

Jeg synes det var så fint. Fremdeles synes jeg det var jeg som fikk en gave den dagen ved å få være sammen med så mange som tilfreds og rolig sa det ble jul når de fikk en vedkubbe på radioen.

Livet var jo ikke slik, ikke for dem heller, men det virket slik. For første gang tenkte jeg: Hvis alt annet ble borte, hva ville jeg helst sitte igjen med, hva er det viktigste med julen? Ja ikke med JULEN, som høytid og feiring av julebudskapet og slik, det er ikke så vanskelig Jeg tenker mer på  den hyggelige, koselige, festen vi steller i stand med så mange slags beveggrunner, tradisjoner og motivasjoner omtrent på samme tid.

Jeg vet det ikke er vedkubber på radioen, men jeg tror det må være musikk. En gang lå jeg på sykehuset den femtende desember og tre juler har jeg jobbet på sykehuset som prest i desember. Så snart det kunne høres julesang i korridorene, så snart noen lagde en liten konsert på dagligstua, da var det jul.

Det ble ikke tradisjon å la mine egne barn få gå på gamlehjemmet med sang og gaver, dessverre. Men for meg selv, iallfall for tre juler fikk jeg lov å gå stille fra seng til seng i juledagene. Jeg fikk sitte rolig, høre,lytte, om minner, drømmer og ønsker. Oftest fikk vi dele en julesang, ikke prangende og med publikum, bare en liten stille sang, noen ganger sang pasienten med, noen ganger var det bare meg. Alltid var det jul.