En gang for mange år siden roste jeg meg selv over å være virkelig dyktig til å kjøpe julegaver. Jeg var ekspert! Ikke før julen var over, så begynte jeg å spisse ørene og følge med. Var det noe folk manglet? Noe som dukket opp i samtalen, som kanskje pekte mot en ønsket hobby de ikke hadde begynt med ennå? Et tema som pekte mot en bok? Kunne jeg ved å virkelig følge med på hva folk snakket om, oppdage hva de egentlig, dypt der nede, ønsket seg – men som de ikke engang selv visste at de ønsket seg? Og slik gikk jeg rundt, som en slags julegavespion, med det store og ambisøse mål: jeg skulle gi folk noe som gjorde dem virkelig, virkelig glade!

Selve julegaveinnkjøpet brukte jeg flere dager på. I notisblokken min hadde jeg notert flere ulike alternativer for hver mottaker, og så gikk jeg rundt i Trondheims butikker og tittet og spekulerte, og noterte priser og nye ideer. Innimellom tok jeg lang pause på kafe og vurderte de ulike alternativene i fred og ro, før jeg begav meg ut igjen i jakten på de perfekte gavene. Etter flere slike dager, var det på tide å jakte på det perfekte gavepapiret, det allerkoseligste. Og selvsagt de perfekte til-og-fra-lappene. Matchende bånd måtte det selvsagt være – ja, du kan tenke deg!

Om gavene mine egentlig var så vellykkede, vet jeg ikke, men jeg var i alle fall dedikert til oppgaven! Men det var da, og nå er det blitt andre tider: For om du skal være julespion, kreves det at man lever ganske nær de man skal gi gaver til, sånn at etterretningsarbeidet kan foregå over tid. Tilfeldige stikkprøver ved et par treff i løpet av året holder ikke – informasjonen blir for dårlig, og jeg må nøye meg med å gjette. Eller gi noe generelt som passer alle: En jule-CD! En koselig julefilm! En julehilsen som kan spises opp! Gavekort på email(!) fra Amazon! Hvor langt har vel ikke julens julegavehelt falt!

Men det er ikke så lett å finne på noe personlig til folk du ikke treffer så ofte. Og om det er noe folk trenger, – vel så har de allerede kjøpt det for lenge siden. Gavekort, noen?

Solveig hadde en veldig god løsning på dette i fjor. Istedet for å forsøke å gi noe som skulle være veldig personlig og treffende for den som skulle få gaven, gjorde hun det helt motsatte. Hun gav noe som var veldig personlig for seg selv istedet. Alle fikk vi akkurat det samme: de aller beste bøkene hun hadde lest i løpet av året. En glimrende ide. Det var superkoselig å få – ikke bare fordi man dermed fikk tips om et par veldig gode bøker, men også fordi det skapte samhold og nærhet til giveren mens man leste. Kanskje jeg skal la det inspirere meg til årets gaver, og heller droppe gavekortene denne gangen?