Rett som det er ymter jeg frempå, dere har ikke lyst til å være med å gå rundt og synge julesanger da? Sånn virkelig Caroling altså?! Det må være noe med måten jeg spør på, for jeg har ennå ikke lykkes med det prosjektet. Så satt jeg i kirken her forrige søndag da, og så spør presten, hvem blir med på caroling på lørdag? Han fikk svar han, mange hender. Selvfølgelig skulle jeg være med, endelig skulle jeg få se hvordan dette virket. På lørdag møtte rundt 20 stykker opp, små og store og en hund, med nisselue.

Dette er en liten menighet der alle kjenner alle. Derfor gikk vi ikke rundt på måfå og sang for stemningens skyld. Vi reiste til de i menigheten som var syke eller for gamle til å komme seg i kirken. Vi var i en aldersbolig der vi sang for alle. Vi var på et sykehjem der vi sto tett i tett på et sykerom og sang tyske julesanger for et menighetsmedlem med tyske røtter. Vi var på et hvilehjem, der damen fra vår menighet satt i en lenestol midt på gulvet, så sto vi i rung rundt henne og sang. Vi dro hjem til en familie og sang for ham som ikke kom seg ut. Tre eller fire sanger, så god jul, smil og klemmer og så videre. Så var det tilbake til kirka der vi hadde chili og kakao, pratet og spilte piano.

Først trodde jeg at jeg gav meg selv en hyggelig kveld med julestemning.

Så trodde jeg vi gav juleglede til de vi besøkte.

Så skjønte jeg at møtet mellom giver og mottaker visket ut disse dimensjonene,  selv om vi sang bra, selv om vi hadde det moro var den største gaven å få ta i mot takknemlighet, tårer, smil og juleønsker fra dem vi besøkte. Vi trodde vi skulle gi, vi gikk hjem rikere enn da vi kom.