Det er koboltblå desembermorgen, og gnistrende kaldt. Vi befinner oss i et lunt og varmt klasseværelse på Strindheim Skole i Trondheim, i det herrens år nittenhundreogsyttisyv. Unge Trygve, og de 27 andre 10-åringene i rommet, ser med nysgjerrig iver på mens frøken finner fram den ene esken og posen med underlige hobbymaterialer etter den andre. Det er den fineste tiden i hele skoleåret: Vi skal lage julepynt! Frøken har spritstensilert opp noen maler på engler og kurver, og har med seg glanspapir, bomull, vatt, kuler, ispinner, små trepinner, lim, kreppapir, glitter! Alt! Selv har vi fått beskjed om å ta med oss så mange tomme doruller hver som vi kunne skaffe i løpet av helga (takk og lov at jeg er velsignet med en STOR familie!). Og snart er produksjonen igang. Frøken tegner på tavla og forklarer ulike modeller, vi klipper og tegner og limer og ser at vi har klippet feil og begynner på nytt. Med sølvpapir på blir de små bulkene i en eggekartong til fantastiske juleklokker! Dorullen kan – under over under – bli en NISSE! Med kreppapir-drakt og en vatt-kule til hode! NÆ! Og helt kjempefine SKI av ispinnene! Du og du og du. Timene går alt for fort! Mine planer om å lageet tømmerhus av fyrstikker uten hode må krympes inn til å bli en enetasjes hytte istedet for en kopi av huset hjemme. Glitter og lim og bomull i en salig blanding klistret til barnefingre og doruller og julekort-engler: Hurra! Det er snart jul!

På julaften er det spennende. Jeg har pakket inn både det lille tømmerhuset, en dorullnisse og en liten familie av små vattkuler som sitter på en kjelke laget av fyrstikker. Blir de glade? Syns de jeg er flink? Det MÅ de jo, for tenk at det går an å lage så mye FINT på skolen!

Dere kan jo tenke dere. Mamma ble ganske glad, pappa ikke så voldsomt glad. Den lille vattkulenissefamilien på kjelke fikk til min store stolthet lov å stå i julevinduet – både dette året og mange år framover. Dorullnissen… ble borte, vet ikke helt hva som skjedde med den. Kanskje jeg skal ta det opp med pappa engang?

Årene går, juler henruller, slekt følger slekters gang, og før jeg vet ordet av det er det min tur til å få klosset innpakkede dorullnisser som jeg åpner med største respekt og høflighet og roser det lille spente barnet som har laget underverket. Mine første juler brukte jeg å stille dem opp hjemme også, en dorull her, en underlig julekule der. Men etterhvert! Søsknene mine fikk flere barn, og flere igjen. Dorullstrømmen ble stor og overveldende, – tusen takk! Du så fin! Næ så flink! HJEELP!!!

Alle barn må nå lukke øyne og øre, slutte og lese og gå og legge seg. For nå skal jeg fortelle det forferdelige…

Et år hadde jeg fått nok. Jeg rafset gjennom alle julekassene mine, og kastet og kastet med fast hånd og vilt blikk. En svart søppelsekk ble full! Alt de yndige, søte små barna hadde klippet og klistret, sølt lim og glitter på, tegnet og klattet maling på – opp i sekken gikk det! Stygge dorullnisser! Fæle plastkuler med glitter og tusj! Sjarmerende stygge små julekort fra 12 år tilbake! I sekken! Bort! BLÆ!

Hjelpe bære. For en fæl onkel å ha!

Livet har sine faser. Nå er jeg jo blitt gammel og grå, og de julepyntesakene som overlevde den store utrenskingen, er jeg faktisk veldig glad i. En liten pussig uro fra Elisabeth, 10 år. En merkelig liten nissefamilie fra Solveig, 7 år. Sånne ting. Det er jo fint! Så flinke de var! Så snille som ga dem til meg!

Bra man blir gammel og klok og takknemlig til slutt.

Men – om det er noen som er veldig kreative blant dere – så VÆR SÅ SNILL og prøv å finn opp noe PENT man kan lage av en dorull.

********************************
I år skriver om det å gi. Noen ganger blir det et sitat, noen ganger blir det litt undring, noen ganger ren fryd, vi får se! Velkommen til å bidra!
Solveig og Trygve