15. desember: Engelen Gabriel tar juleferie

engel.jpg

Det var 2. klasse som hadde ansvaret for julespillet på barneskolen i Overhalla. For noen dager siden skrev Solveig om da hun ble plukket ut til å være engelen Gabriel i julespillet. Da også jeg åtte år senere var nådd dette opphøyde klassetrinn, var det min tur til å være med. Selv om jeg selv hadde mest lyst til å være Maria, eller kanskje i hvertfall en vismann – så var det også engelen Gabriel som ble min lodd. Kanskje det var fordi vi var prestegårdsbarn at Overhallas samlede lærerstand mente at dette var den rollen som vi passet aller best til? Samme det, engel var jeg pekt ut til, og engel måtte jeg være, og jeg måtte se langt etter både himmelblå kappe og gullkroner. Kanskje jeg kunne få litt glitter i håret, i alle fall?

Læreren min, Svanaug, tenkte tydeligvis at jeg som prestebarn kunne alle mulige salmer utenat, og ble meget overrasket da det viste seg at jeg faktisk aldri hadde HØRT om “Fra himlen høyt jeg kommer her”. Vel, prestunger kan kanskje spille kirkeorgel også de, må hun ha tenkt, for nå hentet hun et lite keyboard inne i musikkrommet og ba meg lære den i løpet av langfriminuttet.

Mine notekunnskaper var mildt sagt noe skrøpelige. Jeg visste hvor C-en var, og så fikk man vel telle seg opp eller ned for å finne de andre? For rekkefølgen husket jeg vel sånn ca? Hm, jeg fikk prøve. Slipper man å gå ut i langfriminuttet, og istedet kan være inne i varmen i fred og ro for seg selv, så sier man jo ja til det meste. Så åtteårige Trygve satt pliktskyldig og telte seg langsomt oppover eller nedover fra C-en på keyboardet og trykket den ene pipende tonen etter den andre. Jeg gikk selvsagt i surr. Jeg husket kanskje ikke helt rekkefølgen på disse notene. Noen melodi ble det i alle fall ikke, og fortvilelsen og klumpen i halsen vokste ettersom klokka på veggen tikket seg nådeløst framover. Snart var langfriminuttet over!

Frøken Svanaug var nok klokere enn jeg trodde, og kanskje hadde hun bare gitt meg keyboardet som en unnskyldning for å være inne i friminuttet. For da hun kom tilbake, lærte hun meg ganske enkelt bare sangen – og den var vel ikke så vanskelig? Kanskje dette kunne gå bra alikevel?

Med dette første hinderet bak meg, var det bare kostymet som gjenstod. Jeg fikk lov å ta litt juletreglitter til å lage en slags glorie til å ha rundt pannen, og mamma utstyrte meg med standardkostymet i min barndom: en av pappas gamle skjorter, tatt på bak-frem. Det ble en alldeles utmerket englekjole, og med to slappe vinger som jeg hadde klippet ut av tegnerullen vår og festet så godt jeg kunne med buksestrikk, var jeg klar: Engelen Gabriel står frem!

I motsetning til de andres kompliserte roller med dialoger fram og tilbake, var min jobb enkel. Ja, OK – de som spilte sauer hadde lettere jobb, såklart, men engel er heller ingen komplisert oppgave. Jeg skulle bare komme fram til scenekanten til avtalt øyeblikk, synge to vers av sangen min, og så vente der med flappende vinger mens gjeterne pratet ferdig. Lett, tenkte jeg. Og det var det også. Avleveringen av rollen i den lille generalprøven fornførsteklassen gikk problemfritt, og det samme med den store forestillingen for hele skolen. Vel, ferdig med det – i morgen er det avslutning og kosedag i klassen, og så juleferie, hurra!

Men på kosedagen kom ubehagelighetene opp. Frøken begynte å prate vilt om at skuespillet skulle gjøres enda en gang! Og det midt i juleferien – på selveste andre juledag! Hun MÅTTE jo tulle, på 2. juledag hadde vi jo ferie! I motsetning av Solveigs opptreden noen år tidligere, hvor hun trosset sykdommens kvaler for å kjempe seg fram til scenekanten på juletrefesten, – så hadde ikke den mer introverte Trygve engang HØRT om at det fantes noe slikt som en årlig juletrefest, og i alle fall ikke tenkt tanken at den var noe som man kunne bruke tid fra den hellige juleferien sin til å gå på. Så jeg la ganske enkelt hele uttalelsen fra frøken bak meg, det må jo ha vært bare tull? Og snart hadde jeg glemt hele greia, det var JULEFERIE!

* * *

Etter en alldeles vidunderlig, herlig, fantastisk, magisk, uforglemmelig juleferie, slik de bare kan være når du er veldig, veldig ung … så begynner man jo dessverre på skolen igjen i januar. Og der ble jeg selvsagt møtt med: “Men hvorfor KOM du ikke på julespillet, Trygve? Var du syk?” Jeg satt bare og måpte. Hva mente de? Var det sant at man skulle gå på skolen midt i ferien? Alt jeg kunne svare var: “Hæ?” Så kom alt for en dag: det viste seg at den framføringen de hadde hatt midt i ferien min, var selveste den VIKTIGE framføringen, den som de små framføringene på skolen før jul bare var en slags forberedelser til. En jente i klassen måtte på meget kort varsel tre inn i rollen, hun kunne ikke sangen, hadde ikke kostyme, og var meget fornærmet på meg. Frøken var sur. Selv mine beste venner i klassen syntes det var ufattelig at jeg ikke kom på selve juletrefesten, til selve juletrefesten!

Men de må da vel ha tullet, alle sammen. Det var da vitterlig juleferie? Er ikke juleferien hellig, selv ikke engang for engelen Gabriel?

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s