14. desember: Pass deg for bakstekonene!

binary-331797-642819.jpeg

Før i tiden var julebaksten noe man tok seriøst. Meget seriøst. Det kan hende at det hang igjen en viss respekt fra fordums tid for de edle varene som skulle i kakene: Tørket frukt, sukker, ekte smør, fint mel, egg, fløte, konjakk og pomeransskall! Dessuten skulle det produseres MYE av baksten: Sju slags kaker var et absolutt minimum, såpass hadde vel alle – men hos oss skulle det gjerne være det dobbelte, eller aller helst det hellige kakeslagsantallet 3 x 7. Så det var mye jobb som skulle gjøres effektivt og raskt i de få desemberukene før jul. En annen ting var jo at disse kakene skulle serveres i selveste JULEN, og en del av dem attpåtil på juleselskaper for bygdefiffen, for menighetsansatte, eller for hvem det nå var prestegården åpnet sine dører for. Så kakene skulle ikke bare være mangfoldige, de skulle også være så gode som mulig, riktig og jevnt stekt, ikke for store eller små – i det hele tatt se ut som arketypen på perfekte julekaker.

Så det sier seg selv – på den tiden var baking ikke noe man tullet med. Julebakst var ingen lek, og følgelig ikke noe som barna skulle være med på. Jo – vi fikk være med på ett slag: pepperkakene. De var vårt domene: mamma laget en svær porsjon med komplisert deig, og så satt vi der og kjevlet ut ujevne leiver som vi trykket ut hjerter og kakemenn, skar ut selvkreerte figurer med kniv, eller til og med (med hjelp av de største søsknenes stødigere hender og mer erfarne hoder) prøvde oss på å lage pepperkakehus. Men der stoppet det. Om det var sandnøtter, serinakaker, mandelflarn eller berlinerkranser – så var det mamma som stod for produksjonen, og vi fikk holde oss unna.

For ikke snakke om smultbaksten! Om baking av serinakaker og kokostopper var en seriøs jobb for voksne, så var smultbaksten kulimasjonen og dronningen i julebakstens rike. Dette var komplisert tradisjonshåndverk, en vitenskapelig utfordring, matforskning på høyeste tekniske nivå! Smultbakst var heller ikke noe som bare én voksen kunne gi seg i kast med på egen hånd – her måtte bakstekonene samle sine krefter og angripe problemet med felles kløkt og kraft!

“Hold dere unna unger!” var tilropet om vi stakk nesa inn gjennom kjøkkendøra på en smultbakedag. Men som de fleste barn oppdager: tier man stille og ligger lavt, så glemmer voksne fort at man er der. Så tross mine unge år, kunne jeg observere skuespillet: Kjøkkenet var fullt av damer. Alle hadde hvite forklær, skaut rundt håret – uniformen er viktig når det smultes! Det dunstet av mel og av smult. Inne i osen ilte mamma og en nabokone rundt i en hektisk, men nøye planlagt dans. En tredje nabokone satt ved det store kjøkkenbordet og kjevlet jevnt og trutt og umenneskelig tynt. Det var goro i dag! Nabokone #2 skar ut firkantede emner som passet akkurat til det gamle gorojernet, av en eller annen grunn var den firkantede pappmalen hun skar etter en slags viktig verdisak som ble tatt vare på fra år til år: fettete og blank lå den i kokeboka og ventet på neste gorodag om et års tid. Avskjæret ble pent levert tilbake til bakstekone #1, som arbeidet dem inn i neste leiv, mens bakstekone #2 bar leivene forsiktig på en fjøl bort til mamma ved komfyren. Skønt: bare det å få leivene opp på fjøla var jo en kunst i seg selv, – deigen var så tynnkjevlet at den lett kunne falle fra hverandre, emnet kunne bli dradd skjevt, et hjørne bli dradd ut for langt, det kunne bli dumper i emnet så ikke mønsteret kom perfekt fram – fallgrubene var mange, men såklart var bakstekone #2 spesialist på akkurat dette, hadde hun ikke gjort det i alle de år? Vel framme ved mamma ved komfyren ble emnet vippet forsiktig over i gorojernet, et sånt i støpejern med langt skaft som man bruker på en stekeplate og snur halvveis i stekingen. For at alle kakene skulle få samme perfekte gyldne tone, stod mamma og telte (“Ikke snakk til meg! Jeg teller!”) snudde jernet etter så og så mange sekunder, lot det steke noen færre på neste side, så forsiktig over på en ny fjøl for å kjøles litt før kakene kunne legges på rister. I stekovnen stod de firkantede gorotilpassede kakeboksene på lav varme for å bli absolutt klinisk tørre i det minste hjørne, fukt kunne gjøre kakene myke og arbeidet forgjeves. Tilslutt, med avkjølte kaker og kakebokser, ble kakene stablet jevnt og pent, med et ark smørpapir mellom hvert lag. Damene drakk kaffe, smakte på brekkasje og for mye stekte kaker. Sånn, da var goroene i boks!

Og dette var bare goro! Da det ble bakt fattigmann, holdt vi oss unna huset hele dagen.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s