Jula var mye lengre før. Det er kanskje ikke så rart, bare lillejulaften var så lang at den føltes som om den varte en hel uke, – for ikke å snakke om julaftens formiddag!

Julen var nesten som en egen årstid, som strakk seg i en salig evighet gjennom den mørkeste delen av vinteren. Først den forsiktig lystennende adventstiden, hvor huset ble fylt av lokkende dufter av krydret kjøttpålegg som dampet på kjøkkenet, av julekaker i ovnen, av grønnsåpeskurede gulv og nyvaskede filleryer. Lange adventskvelder ved det store kjøkkenbordet på prestegården, hvor vi møysommelig og forsiktig klippet i farget glanspapir og sølte med lim der vi forsøkte å gjenskape de vakre glanspapirkreasjonene som storesøsknene så lett tryllet fram på den andre siden av bordet: lenker i ulike farger, limte hjerter, flettede hjerter, jakobsstiger, små lykter til å henge på juletreet. Det røde og det gullfargede glanspapiret tok alltid slutt først, så på slutten av kvelden måtte vi ty til de mindre juleaktige fargene gult, blått og svart. Gnistrende kalde vinterdager, hvor vi ble føyset ut i snøen for å leke mens de voksne forberedte jul inne i det store huset. Og hele tiden forventing og mer forventing!

Den lange, lange lillejulaften, den mirakule julekvelden – de fortjener sine egne bloggposter. Men så! Så kom jo SELVE julen! På den tiden var julen langt fra slutt når julaften var over, det var nå den begynte! Vi visste jo godt at julen varte og rakk helt fram til 20. dags-jul, som nok kom en gang langt uti neste år, men føltes uendelig langt unna nå. Og det hente jo også at treet og julehyggen ble stående i stuene enda en ukes tid etter det, – det er jo tross alt jul bare en gang i året!

Romjulen var virkelig som et eget rom. Selve juletidens midtpunkt, en fredfylt, avsondret tid hvor dagene ikke lenger hadde navn som onsdag eller torsdag, ikke lenger datoer som 27 og 28 – hver dag våknet man til en ny juledag: “Det er 4. juledag! Fortsatt god jul!” Romjulen var hos oss en tid for å være hjemme, for julehygge og julemoro omgitt av familien: lek med julegaver, knekke nøtter foran peisen, lese bøker man fikk til jul, samlinger rundt bordet til julemat, julepålegg, julekaker – og så ut i den lyse desemberdagen for skiturer på jordet rundt prestegården før man kom inn til kakao og mere julekaker.

Så kom nyttårsaften som et skille – nesten like høytidsstemt som selveste julekvelden, men med spørrekonkurranse i finstua om kvelden, nyttårsgaver, – og kanskje om vi var heldige og det ikke snødde – noen raketter i det fjerne fra bygda ved midnatt. Ett år husker jeg vi telte 14 raketter, det var imponerende mange, og ny rekord.

Og etter nyttår da? Da var vel ikke julen slutt! Da kom jo juleselskapene! Bare å forberede dem tok minst hele dagen, med pynting av påleggsfat, dekking av bord, støping av fakler av julens mange lysestumper så vi kunne gi gjestene en lysende velkomst opp den lange alléen opp til prestegården! Om kvelden ble stuene fulle av stivpyntede voksne som feiret jul på gammeldags prestegårdsvis. Noen juleselskaper var kjedelige, med menighetsansatte, lensmann og lærere og sånt som pratet, pratet og pratet – da slapp vi å være med å fikk istedet ha vårt eget lille juleselskap på kjøkkenet. Andre ganger var juleselskapene hyggelige, med vennefamilier fra bygdene rundt, som kom kjørende med bilene fulle av unger, og det ble juletregang, synging av julesanger, overlevering av forsinkede julegaver, fryd og glede! Og selvsagt skulle vi jo også på juleselskap til dem etterpå, så hygge var det nok av! Vi hadde knapt tid til å gå på skolen, og etter dette uvelkomne avbruddet skynte vi oss hjem langs snøfonnene for å fortsette JULEN der vi slapp, – og sannelig skal det visst være juletrefest i morgen på 13. dag, hurra!

Av og til treffer jeg folk som sier “vel overstått” allerede på 2. juledag, som om julen var en slags skrekkelig sykdom som det gjaldt å bli kvitt så fort som mulig. For meg er det motsatt. Jo lenger julen varer, jo bedre! Så jeg svarer “Fortsatt gledelig jul!” – og skynder meg hjem for å fortsette julen der jeg slapp.