Det er første juledag, og i dag vil jeg fortelle om mitt aller vakreste juleminne. Jeg føler meg litt som Timmy Gresshoppe nå, som kommer inn på slutten av adventskalenderen og synger “When you wish upon a star”. Vel, hva gjør vel det – det er jo jul, jeg kan godt være gresshoppe en liten stund …

Av alle de gode minner jeg har fra opplevelser i adventstider, lillejulaftener, julekvelder, juledager og romjuler så er det ett spesielt minne som jeg tenker som det aller fineste. Vi skal tilbake til en julaften på prestegården i Overhalla, for mange, mange år siden …

Det er selveste julekvelden, og jeg er seks år. Jeg er blitt gammel nok til å huske tilbake på veldig mange juler, synes jeg, og vet inderlig godt at julaften er den aller vakreste dagen i hele den aller vakreste tiden på året! Morgenen og formiddagen har forløpt som de pleier på alle mine julekvelder så langt: Vi våkner tidlig, går på en stille og mirakuløs oppdagelsesferd gjennom alle stuene i prestegården, hvor vi oppdager, gjennkjenner, og gleder oss over den ene juledekorasjonen etter den andre, julekrybbene, de gamle lysestakene, engler, julevinduet. Juletreet sparer vi til slutt, det gjør vi hvert år. Studering av pynten på treet, den tradisjonelle jakten i treet etter de to snedig gjemte små nissene. Langvarig studering av pakkene under treet: Det er strengt forbudt å røre, forbudt å snu pakkelapper. Så istedet ser vi, undrer hvem som får hva, spekulerer og fryder oss. Man kan snu noen av lappene ved å blåse på dem, finner vi ut – det er vel ikke å røre? Så juleaftens-barnetv på NRK, – så koselig! Julefrokost med varm sjokolade med krem, påsmurte snitter med smakebiter av de mange sortene julepålegg. Vi blir sendt til sengs en times tid, så vi skal orke å være våkne om kvelden. Som om vi kan sove! Som om det er noe problem å være våken på selveste julaften! Så ned til den julepyntede stua igjen, for kaffe og julekaker før pappa skal avgårde å holde julegudstjenester. Mamma begynner å gjøre klar julemiddagen, bordet dekkes. Hele tiden er vi omgitt av julens underfulle glitrende skjønnhet. Og hele tiden den fantastiske kriblingen i kroppen: det er i dag det er julaften!

Og dagen er lang. Lang som en uke. Lang som et år! Og det er vidunderlig at det er sånn!

Så kommer øyeblikket. Vi ungene har begynt å kjede oss, og mamma finner på at vi kan sette oss i peisestua for å høre på radioen. Sølvguttene, julegudstjeneste. Etterpå, klokka fem, kommer det et pussig program hvor man kan høre høytidsringingen fra kirker landet rundt som ringer julen inn. Av en eller annen grunn synes seksåringen Trygve at dette slett ikke er kjedelig, men høytidelig og veldig fint. Så sitter vi der høytidsstemt i finklærne våre og hører hvordan julen kommer til kirke etter kirke, i Oslo, i Møre- og Romsdal, i Gudbrandsdalen og i Finnmark. Mellom hver klokkeringing sier en kommentator ting som “Her er den gamle kirkeklokken i Valdres”, og “I Oslo Domkirke har julen blitt ringt inn siden 1632” eller hva det nå måtte være, og så begynner en ny klokke med sitt “dingedingedinge DONG … DONG … DONG”.

Julen brer seg klokkeringende som en velsignelse ut over landet, – og da plutselig skjer det vidunderligste: Kommentatoren bryter inn etter klokkeklemtingen fra Ishavskatedralen eller noe med disse fantastiske ord: “Vi skal nå til Ranem kirke i Overhalla.” Vår kirke! Det er HER! Vi spretter opp, og åpner vinduene mot den stille vinterkvelden:

Det er som om tiden stanser opp. Julenatta der ute er klar, kald og dyp blå. Langt der utefra, forbi snødekte åkre, fjerne gårder og skogholt tunge av snø, synes vi såvidt at vi kan høre klemtingen fra vår egen kirke i synkron julehilsen med de samme klokkene i radioen. Nå ringes høytiden inn, selveste Julen er kommet – også hit til oss! Nå i dette øyeblikket er Julen begynt, og jeg vet langt inne i sjelen at alt er godt i hele verden.