ETTERHVERT KOM JEG inn i en annen, og tydeligvis eldre del av byen. Her så det hyggeligere ut: Små buktende gater av lave trehus, grankranser på dørene, fakler ved stentrapper opp til små butikker. Også her var det mange mennesker som løp travelt til og fra med store plastposer fullstappet av ting. De hadde nok håp å hente i disse butikkene også.

Jeg stoppet opp på et lite torv. Rundt et grantre pyntet med elektriske lys stod det en rekke vogner på hjul, hvor kremmere solgte stearinlys, spekeskinker, julekrybber, honningkrukker, filtengler, fåreskinn, glitrende kuler av glass og ikke vet jeg hva mer. Jeg undersøkte ikke varene nærmere, men gikk istedet inn i en opplyst kro som lå på torvet. Jeg hadde ikke spist siden i går kveld, og var svært sulten.

Kroa var full av folk, men jeg fant heldigvis et ledig bord i en krok og satte meg ned. Kroeieren var straks på pletten og tok opp bestilling: “Hva med å prøve vår tradisjonelle juletallerken?” Mens jeg ventet på maten satt jeg og tittet meg omkring.

Så merkelig! Jeg hadde ikke sett så nøye på gjestene ved de andre bordene før nå. Nå tok jeg dem nærmere i ettersyn, og det var det underligste jeg hadde sett.

Alle satt med hver sin svakt lysende plate i hånden. Noen holdt platen opp foran seg og tittet ettertenksomt inn i den. Var platen et slags speil? De fleste satt alene ved sine bord, og var helt hensunkne over sin lysplate der de satt og kjærtegnet den stille med fingrene. Selv der det var flere samlet rundt bordet, hadde de platene sine liggende ved tallerknene. Rett som det var måtte de ta litt på den igjen med fingeren, som om den var en forsmådd elsker. Av og til lyste en av platene plutselig opp med et gustenblått lys, og eieren kastet seg over platen for å studere den nærmere igjen. Noen ganger sendte de platene sine rundt og viste dem fram til hverandre og lo. Hva var dette? En slags religion jeg ikke hadde støtt på før?

Det ble underligere og underligere. Kroeieren kom med maten til sidebordet mitt. Ikke før maten var satt på bordet, så løftet alle spisegjestene rundt bordet de lysende platene sine og holdt dem hen over maten. En slags bordbønn eller velsignelse?

Det måtte ligge en slags ufattbart håp i de lysende platene også, for ellers hadde vel ikke så mange gått med på å bære dem med seg? Kanskje jeg her kunne lære meg noe om håp, som hittil hadde vært helt ukjent for meg?

Jeg reiste meg ivrig fra bordet og henvendte meg til gjestene ved nabobordet: “Unnskyld, men hva er håpet i de lysende platene?” Svaret var et sjokk: Som én snudde de seg mot meg, og studerte meg lenge før de smilende løftet hver sin plate foran ansiktet. En kaskade av kraftige lysglimt, som av lyn brast ut fra platene! “Nå dør jeg!” tenkte jeg.

Men jeg døde ikke. Blendet snublet jeg ut av kroa. Uskadd. Jeg hadde ikke lært noe om håp, og hadde ikke blitt klokere. Menneskene med de lysende platene måtte ha tilgang til en slags håpskunnskap som jeg ennå ikke var klar for.

Jeg snudde meg skuffet bort og begynte å gå over torvet igjen, ut av byen. Men idet jeg passerte en av kjerrene full av filtengler, kuler og annen julepynt ble blikket mitt plutselig dradd mot en av filtenglene.

Den blunket til meg.