Det var veiarbeid på alle gangveiene. Storstilt grøfting og graving og skilting, gå her og ikke der. . Jeg skulle egentlig gå den korte turen fra legen til fysioterapeuten.Før jeg visste hvor jeg hadde gått visste jeg ikke lenger hvor jeg var. Det varte bare et par skritt og så var jeg merkelig nok hjemme. Hjemme i en hage og bak et tre jeg ikke hadde sett på nesten tredve år.

Så rart, dette stabburet var da mye større og helt anderledes?Litt mer fantastisk?

Da våre barn vokste opp tenkte jeg ofte at de gikk glipp av noe som ikke hadde en stor hage med stabbur å leke i. Nå ser jeg at et slikt stabbur kunne vi lett ha satt opp, men at det ikke er det det handler om. Om 30 år kommer de til å møte sine barndomslandskap og huske dem som store og vidunderlige.

Kan hende er det slik med alt vi ønsker å håper skal skje til jul? Vi ønsker at en gang skal ikke ting være som det alltid har vært, men slik vi håper det skal være?  Det er nok det vi ser gjennom hjertet vi alltid ønsker skal være sant, og det er det jo? Det kommer bare an på øyet som ser og hjertet som håper.