FILTENGELEN SOM HADDE blunket til meg, hoppet ned fra kjerra med julepynt. Innen den traff bakken, var det slett ingen filtengel lenger, men derimot engelen jeg hadde møtt i skogen. Det virket pussig nok ikke som de mange menneskene på torget la merke til at noe usedvanlig hadde skjedd, selv ikke da engelen blåste en liten velkomsttrudelutt på basunen sin.

“Hei på deg!” sa engelen muntert idet den la bort basunen. “Hvordan går det – har du funnet det du leter etter?” Jeg ristet sørgmodig på hodet. “Dessverre kjære engel,” svarte jeg. “Det lille jeg har funnet, har jeg knapt forstått. Du ba meg lete hos menneskene etter håp, men det virker ikke som de ikke forstår noe av det de heller!” Jeg sukket. “Det er vel håpløst.”

Engelen så lenge på meg med hodet på skakke. “Hmmmm …” sa den. “Tja …” sa den. “Vel … ” sa den. Og så betraktet den meg  lenge igjen. Brått virket det som om den bestemte seg. “Ok! Dette er ikke egentlig ment for sånne som deg, men jeg tar sjansen.” “Hva mener du … ” begynte jeg, men engelen bare fortsatte: “Du må ha sett på feil måte, jeg hadde glemt hvor dårlige øyne dere mennesker har. Kom!” sa engelen og rakte meg hånden.

Jeg skalv. Av en eller annen grunn følte jeg meg reddere enn jeg noen gang hadde vært – jeg var vettskremt! Den velkjente håpløsheten føltes trygg og komfortabel sammenlignet med dette.

Komfortabel som en fengselscelle.

Skjelvende strakte jeg hånden fram mot engelens utstrakte hånd. Hva hadde jeg å tape?

Hendene våre møttes i et brennende lysglimt av gull. Øynene mine føltes åpnere enn de noen gang hadde vært. Gyldent lys strømmet mot meg fra alle kanter, fra himmelen, fra bakken, fra overalt! De mange menneskene på torget (som fortsatt virket som om de ikke hadde lagt merke til noe som helst) var omgitt av hver sin svakt glitrende sky. Musikk! Ja, en svak, nesten uhørlig musikk, som om den kom uendelig langt borte fra nynnet gjennom luften. Og stadig ble det lysere og lysere rundt oss, til jeg trodde jeg skulle bli blindet for alltid. Men selv gjennom dette brennende lyset kunne jeg se.

Det var fantastisk. Det var forferdelig.

Engelen så meg inn i øynene og smilte. “Sånn!” sa den fornøyd. “Nå får det bære eller briste. Nå ser du med engleøyne.”

“Kom!” sa engelen. Sammen gikk vi inn i den glitrende folkemengden.