JEG SÅ VERDEN med engleøyne.

Det var svært vanskelig å orientere seg. Husene, kjerrene på torget, de parkerte bilene – alt dette var mørkt og utydelig som om det var totalt ute av fokus. Juletreet midt på torget glødet såvidt med et svakt lys, mens luften var full av små glitrende punkter. Også på bakken krøp små buktende prikker rundt omkring. Noe som kan ha vært en hund bykset lysstrålende over torget.

Men menneskene! Menneskene glødet som små soler, omgitt av en virvel av glitrende punkter. Svake strømmer av lys bølget rundt inne i dem, og skjøt av og til ut i luften – noen i buer mot et annet menneske, andre så vidt jeg kunne se vilkårlig ut i luften for å forsvinne. Jeg vandret måpende gjennom menneskemengden.

“Hei! Pass deg!” Engelen dro meg tilbake fra en mørk skygge som dundret forbi. “Du holdt på å gå rett inn i en buss! La meg bestemme kursen!” Jeg grep fastere tak i engelens hånd. Den ført meg rett tilbake til kroa jeg nettopp hadde flyktet fra. Det tidligere mørke lokalet var nå strålende opplyst av lyset fra alle menneskene der inne. “Se! Ser du håpet?” spurte engelen. Og det gjorde jeg.

Jeg så håpet. Menneskene satt fortsatt med de små platene i hendene, men nå kunne jeg se hvordan de brukte dem. Lysbølger – noen såvidt synlige oransje, andre blendende hvite – strømmet inn i platene fra menneskene som holdt dem. Mellom platene, og videre ut av rommet fosset det brede strømmer av håpslys. Var platene en slags håpsmaskiner?

“Men, hva er det de håper på?” spurte jeg engelen. Engelen så på meg med et uutgrunnelig blikk, og stakk så den andre hånden sin inn i en av de hvitglødende lystrømmene som bølget ut av rommet. Hodet mitt fyltes av lyd. Tusen stemmer hvisket, snakket, ropte i hodet mitt: Lik meg! Elsk meg! Oppfyll meg! La meg bli til noe! Oppdag meg! Ikke la meg forsvinne! SE MEG!!

Engelen trakk hånden til seg, og stemmene forsvant som om en radio hadde blitt slått av. Jeg så skremt og forvirret på engelen. “Virker det?”, spurte jeg. “Ikke så veldig,” svarte den. “Men de håper jo at det skal virke. Kom!”

* * *

Usette vendte vi tilbake til varehuset jeg hadde besøkt. Lysglødende mennesker vandret opp og ned korridorene mellom de overfyllte hyllene, hvor glitrende tråder av håp klynget seg rundt stablene med julepapir og vattnisser, medisterkaker og konfektesker, leketøy og brødristere. Vi vendte tilbake til bedehuset i skogbrynet, hvor de sortkledde menneskene av all sin kraft presset kaskader av glødende håp oppover og stadig oppover, til det forsvant gjennom taket og ble borte. “Alt dette håpet!” sa jeg bestyrtet til engelen. “Hvor blir det av? Hvor kommer det fra?”

Engelen så lenge på meg og ristet på hodet. “Mennesker. Dere er ikke lette å forstå! Vet dere ikke NOE om dere selv? Se!” sa den, og la den frie hånden sin på hodet av en av de sortkledde kvinnene. Det var som hodet mitt skulle eksplodere av lys.